Musikk
For all Kings – Anthrax
Thrashmetallfans verden over hadde vel
ikke trodd at både Anthrax, Slayer, Megadeth
og Metallica, de såkalte «Big Four» av Thrashmetall, skulle leve i beste velgående 30 år
etter? Megadeth imponerte stort i år med
«Dystopia» (se forrige utgave av Stereopluss).
I motsetning til Megadeth, har Anthrax på
albumet «For all Kings» beholdt kjernen av
originalbesetningen fra «Among the Living»
som kom ut i 1987. Bandet fikk en revival
med sin forrige utgivelse «Worship Music»,
og gutta er nå i storform fem år etter forrige
utgivelse. Anthrax har turnert mye, og det
høres på spillegleden i «For all Kings». Det
er tøft og rått, presist og selvfølgelig spekket med Scott Ians’ fete og rytmiske gitarriff. Joey Belladonna synger bedre enn noen
gang, til tross for at han klager over han ikke
får delta i låtskrivingen. Det påvirker ikke
musikken, vokalen løfter resten av låtene til
et høyere nivå med svært fengende melodier
og refreng. Det kan ikke sies at Anthrax er
nyskapende, det surmules over at sjangeren
og formatet til Anthrax er utdatert, men hva
gjør vel det når underbevisstheten din får
deg til å gaule i vei på allsangsrefrengene i
«For all kings» og «Breathing lightning», og du
gleder deg til riffingen på «Evil Twin» og «All
of them thieves». C.H.
Musikk:
Lyd:
Wolfmother - Victorious
Victorious har blitt lansert som det store comebacket for bandet som tok verden med storm
med sin første utgivelse i 2004. Den gang jublet
anmelderne over at Led Zeppelinsk retromusikk
hørtes frisk og moderne ut. Låtene på Victorious
er morsomme å høre på, og de spenner fra rå
Sabbath-riffing i tittelsporet til den sjarmerende
«Best of a bad situation», som bringer tankene
til Rod Stewarts 70-talls klassiker «Every picture
has a story». Stilig gjort av de fremdeles unge
australierne. Men det er ikke lett å bli klok på
Wolfmother. I det ene øyeblikket høres de ut
som en slags indie-rock versjon av Black Sabbath, i det andre blir det som platt Coldplay med
mere fuzz. Det er gøy å høre Wolfmother spilt på
radio, men er det fordi låtene er bra, eller fordi
det er spiselig rock som faller sammen på et helt
album? «Victorius» er dessverre begge deler.
Tittellåta er en klassisk fengende Wolfmother-låt
med