Musikk
Stian Omenås – Klangkammer 2
Sunnmøringen Stian Omenås har gitt ut sitt
andre album sammen med vibrafonisten Rob
Waring, bassist Mats Eilertsen og Erik Nylander på trommer. Selv trakterer Omenås trompet. Plata er en salig blanding av vakre meloditemaer og nesten hifimessig pling-plong.
Det er definitivt ikke plata jeg ville gitt til en
som vil prøve jazz for første gang, men om
du allerede har dykket et stykke ned i skeive
akkorder, ditto rytmer og avansert samspill,
så er Stian Omenås og klangkameratene hans
ikke det verste stedet å sette av litt tid. Musikken er bygd opp rundt trompeten til Omenås,
mens både Nylander og spesielt Waring og
Eilertsen leker seg rundt ham. Lydbildet er nakent og stort, nesten litt ECM-aktig, men med
en varme i klangen som er utrolig flott. Separasjonen mellom instrumentene er eksemplarisk, og opptaket som er gjort i Holmenkollen
kapell er meget bra. Man hører at dette er tatt
opp i et rom med sin egen akustikk. Særlig
trompet-lyden er fenomenal, og verken vibrafon, bass eller trommer ligger langt etter lydmessig. Med det sagt er nok den lydmessige
opplevelsen enda bedre enn den musikalske.
I hvert fall ved først gangs gjennomlytting. Du
vil likevel ganske raskt merke at dersom du gir
den noen runder – om så bare for å nyte det
gode opptaket – så gror musikken på deg i en
slik grad at du snart glemmer lyd til fordel for
musikken. Omenås står for øvrig bak samtlige
komposisjoner og improvisasjoner, og favoritten min er den nydelige over elleve minutter
lange «Klangsvev». R.E.S.
Musikk:
Lyd:
Håkon Kornstad - Tenor Battle
Rett før jul kom heldigvis vinylutgaven av
Håkon Kornstad sin Tenor Battle. Kornstad
slo igjennom som jazzsaksofonist i bandet
Wibutee sammen med blant annet Live Maria
Roggen og Erlend Skomsvoll. Det er nå 18 år
siden. Kornstad som kan se frem til å innlede
40-årskrisa neste år, har de siste årene engasjert seg mer og mer i opera, og debuterte
som tenor på Operaen i Oslo i 2012. Med
Tenor Battle går han i tenorklinsj med seg
selv både som tenorsaksofonist og som operatenor. Det er nesten ikke til å tro hvor bra
Kornstad faktisk mestrer begge sjangerne, og
ikke minst får de til å smelte sammen slik han
gjør på Tenor Battle. Jeg må vel innrømme at
jeg liker han bedre som saksofonist enn som
sanger. Han virker rett og slett litt tryggere på
at han har mer å klinke til med når han spiller saksofon enn når han synger. Likevel er
det partier også vokalt hvor Kornstad viser
at det ikke er noe å si på verken talentet eller utførelsen der heller. Det er rett og slett
imponerende. Utgangspunktet er klassiske
arier for operatenorer, men der Kornstad som
vokalist holder seg til «originalen», men der
han som saksofonist er mer utforskende til
det melodiske og tematiske grunnlaget. Det
gir en spenst i det musikalske uttrykket som
er utrolig spennende. Lydmessig er det også
ganske så bra, ikke minst på vinylutgaven.
Særlig saksofonen og vokalen er meget godt
tatt opp, mens resten av bandet naturlig nok
spiller andre-fiolin. Snakk om å kunne ri to
hester samtidig like bra. R.E.S.
Musikk:
Lyd:
71 Stereo+ 2/16