Hifi » Serblin Accordo
hele «veggen» foran meg. «Vegg» blir for øvrig
litt misvisende, for det er i hvert fall ikke noe
flatt lydbilde her. På en del opptak er det veldig
dypt, slik som for eksempel The Eagles «Hell
Freezes Over». Da virker det nesten som de
store conga-trommene på «Hotel California»
står på utsiden av veggen bak anlegget. Samtidig er det utrolig presis gjengivelse av akustikken. Instrumenter og vokalister blir plassert
med millimeterpresisjon. Hadde jeg ikke visst
bedre, kunne man tro at jeg spilte med rørforsterkere – som jo er kjent for glimrende holografiske egenskaper – men her ble det spilt på
T+A-settet mitt som vanlig.
Da jeg plasserte høyttalerne slik som Serblin
anbefaler synes jeg kanskje de ble litt slanke
nedover, og jeg var litt forundret over spesifikasjonene som tilsa bass ned til 40 hertz. Det er
jeg ikke nå lenger. Når du gir refleksportene litt
luftmotstand, hos meg er avstanden fra høyttalerne til cd-hyllene rundt ti centimeter, kanskje
litt i underkant, er bassen formidabel. Ikke slik at
bassfanatikere kommer til å si seg helt fornøyde.
Jeg har jo møtt en del hifi-freaker som virker å
være mer opptatt av hva som skjer mellom 20
og 40 hertz enn hva som skjer fra 40 hertz til
20.000 hertz. Dem om det, men skal du helt i
kjelleren her, så må du ha en subwoofer.
Før den eventuelt overtar, så er bassen veldig
bra. Den sparker godt fra seg, og grøter ikke til
detaljene nedover i lydbildet. Ludwig Streicher
sin «Kontrabass-Konzerte» på vinyl gjengis
på fabelaktig vis, og selv når han spiller på de
dypeste strengen er det attakk og mikrodetaljer i bøtter og spann. Det morsomme er at det
trøkk nok til både Rammstein og Daft Punk
her også. Det er med andre ord ingen høyttaler
som kun kan spille pent. Den spiller det som
måtte komme. I hvert fall til den må gi seg rent
frekvensmessig. Det finnes en del stativhøyttalere – og gulvstående for den del – som kun
egner seg til lettere akustisk musikk, men Serblin Accordo er ikke så kresne. Jeg vil vel likevel
påstå at det om man hører på mye tung hiphop,
hardrock og Wagner og Brückner, så hadde jeg
vel likevel vurdert høyttalere med enda mer
pondus gjennom større membranareal. Amerikanerne sier om biler at «There’s no substitute
for cubic inches», og det samme kan sies om
høyttalerelementer. Størrelsen har noe å si på
en del musikk. Helt konsekvent kan man imidlertid ikke være. Anderson .Paak sin flotte plate
«Malibu» fungerer helt fint, mens D’Angelo
sitt mesterverk «Woodoo» faller helt igjennom
grunnet manglende dypbass.
Tilbake til det Accordo kan, så er mellomtonen ypperlig. Også her er det masse detaljer,
nok varme, men heldigvis ikke for mye. Høyttalerne oppleves nemlig som veldig nøytrale
klangmessig. Her er intet ekstra i øvre eller
58 Stereo+ 2/16