Hifi » Rosso Fiorentino Giglio
Jeg begynner med en plassering på omtrent en
halvmeter og spilte meg litt inn med litt forskjellige typer musikk, og jeg koblet til en Hegel
H360 som virkelig spilte fantastisk sammen med
de mellomstore Giglio-høyttalerne, men jeg har
jo også tilgang til både Exposure (test i neste
utgave), Electrocompaniet og Primare. Selv om
ingen av disse forsterkerne klarte å dytte Hegel
bort fra æresplassen i stua, må jeg si at Exposure
er en spennende og interessant forsterker, men
kanskje ikke med en klangsignatur som er helt
perfekt på Rosso Fiorentino Giglio.
Allerede etter første runde er det klart at rock
og techno ikke er den absolutte favorittmusikken til Giglio. Og det kan høres allerede før jeg
er helt på plass med avstanden til veggen. Men
det er også like klart at de er nydelige gjengiver
av akustisk musikk av alle slag, og da gjerne
med innslag av elektroniske instrumenter. Og
da snakker vi om alt fra klassisk via jazz til vanlig pop-musikk. Dette forandret seg ikke stort
uansett valg av forsterker.
Med litt fikling både med avstand og vinklingen inn mot lytteposisjon ble det betydelig bedre, men da var jeg på nesten 80cm fra
bakveggen, og med rundt 10 grader «toe in»
mot lytteposisjonen min. Hjemme hos meg var
det akkurat som om de klikket på plass i en helt
bestemt posisjon. Det var som å finne den riktige puslespill-brikken, og få den på plass. Bassen ble nydelig balansert med det øvre bassregisteret og mellomtonen, og perspektivet ble
riktig så flott med et stort og voksent lydbilde
med god plass, og sjenerøs dybde.
Musikken lever
Jeg er av den formening at en høyttaler skal
fikse alt du sender mot den av musikk.