Musikk
Aurora – All my demons greeting me as a friend
Aurora har vi hørt voldsomt mye til de siste
par årene. Hun har åpenbart et kjempetalent, og lager musikk som på sitt beste kryper
skikkelig under huden. Det beste er at det er
skikkelig lyttepop. Du slenger ikke rompa ut
på dansegulvet av dette, men spiller det rolig avslappet på sofaen med plata gående på
stereoanlegget.
Hun er i godt selskap med andre sterke norske utgivelser i det siste, men dette holder
lenge til å bli på spilleren min i lang tid fremover. Og jeg synes hun er sterkeste og best
når hun tar det helt ned, veiver litt mindre med
armene, og lar stemmen kommer skikkelig
frem. Stemmen snor seg ubesværet rundt og
triller frem den ene uventede frasen etter den
andre. Det gjør musikken spennende, engasjerende og veldig hørbar, selv om den også kan
være litt krevende å følge med på til tider. Men
når du sitter der med gåshud over hele kroppen
på den akustiske ”Nature Boy” eller underveis
i ”Thru the eyes of a child”, er det faktisk helt
uforståelig at damen ennå ikke er fylt 20. Vi har
garantert mye å glede oss til fremover!
Hvis det skulle være noe problem med plata
i det hele tatt må det være at du kanskje allerede har gått litt lei noen av låtene, men det er
såpass mye nytt her at vi lar det passere.
Lyden er generelt god selv om den ikke er
fantastisk, og lar seg også avspille som en hifiøvelse på egnet utstyr. HH
Musikk:
Lyd:
Ray LaMontagne - Ouroboros
Hvis denne mannen ikke har hørt en del på
Pink Floyd, forstår jeg ingen ting. Akkordprogresjoner og melodilinjer gir ekko tilbake til 70-tallets bedre utgaver av Pink Floyd, og enkelte
ganger er det nesten så du venter på at David
Gilmour skal ta plass midt i lydbildet og rive av
en gitarsolo på sin sorte Stratocaster.
Ray synger med en hviskende stemme du kanskje kan få litt nok av etter en stund, men dette
er likevel en perfekt skive å flykte av gårde fra
virkeligheten med, og hvis du lurer på hvor jeg
tror Mr. Gilmour skal hoppe frem i lyset skal du
hoppe 46 sekunder ut i låta ”While it still Beats”.
Her får du svevende stemmer, mellotron-strykere og kor, og masse deilige akkordskifter. Og så
kan du gjerne høre ”In My own ways” for et lite
hopp tilbake i tid til noe som minner sterkt om
de roligere partiene på ”Dark Side of the Moon”.
Og det gjør absolutt ingen ting!
Jeg vet ikke helt hva slags merkelapp denne
musikken bør få, men kanskje er det nærmeste
man kommer en litt sakte progrock, helt uten at
det er negativt.
Lyden er bra, med en litt varm og lettflytende
lyd, samtidig som den er fyldig med en ganske
deilig bass, og hjelper til med å garantere at du
kommer til å hygge deg med denne skiva!
Musikk:
Lyd:
74 Stereo+ 2/16