Musikk
Band of Gold
Band of Gold
B
and of Gold er en ny norsk duo som har tatt kritikerne
med storm. Det er vel fortjent. Duoen består av Nina
Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen, der
sistnevnte definitivt er mest kjent, blant annet som bassist i
BigBang og plateprodusent for flere norske artister.
Band of Gold ble grunnlagt da Mortvedt dukket opp hos
Eilertsen med demo av sine egne låter. Derfra har det bare gått
en vei, og nå er altså debutplata ute. Musikken kan best karakteriseres som intelligent voksenpop med noen innslag av jazz.
Stemmen til Mortvedt er ikke ulik den norske artisten Embee
Wonderland for de som husker henne, men referanser til Kate
Bush er ikke helt av veien i dette tilfelle.
Rent musikalsk og arrangementsmessig er dette aldeles strålende. Det er noe veldig unorsk med plata, da den har en selvsikker utforskertrang man sjelden hører på debutplater.
Lydmessig er dette derimot mer på det jevne. Verken instrumentene eller vokalen får fingrene til å lete etter ordet «audiofil»
på tastaturet. Ergo er dette plata du kjøper på grunn av musikken, og nesten på tross av lyden. RES
Musikk:
Lyd:
Shining
International Blackjazz Society
O
g hva er så Blackjazz egentlig? Det konseptet forandrer
seg fra plate til plate. Mange plasserte Shining i
krysningen mellom frijazz og metall, men det er mer rock
og metall i kategorien industriell som foregår denne gangen.
Noen av sporene er til Shining å være temmelig rett frem, og mye
av musikken er overraskende bredbent. Saksofonen til Jørgen
Munkeby er fortsatt til stede i lydbildet, men med full vreng på
stemmer og gitarer er det heller det som sitter igjen etter noen
gangers lytting. Jeg får litt Nine Inch Nail-følelse med dette her,
Musikk:
og de tungt forvrengte stemmene er som klippet rett ut av King
Lyd:
Crimsons ” 21th Century Schizoid Man” fra prog-klassikeren In
The Court of the Crimson King.
Noen ganger blir det rent vakkert, og nesten allsangkvalitet på ”House of Control”, og skikkelig
tøft i refrenget til ”Burn it all”, og på ”Last Day” er det en herlig blanding av arena-metall, flærrende synther og jazz-elementer med en herlig ukorrekt tone og lyd i saksofon. Det er synthlyder
du aldri har hørt, hamrende bass, intrikate rytmefigurer, støysaksofoner og illsint vokal, og det blir
til sammen riktig så vakkert. Når lydbildet er såpass tøft og planlagt støyete, blir det å hente frem
det vakre en øvelse i seg selv, men det er der – hele tiden.
Og så tror de fleste muligens at plata er spiss, hard og stygg, men det er den absolutt ikke, selv
om dette er krevende greier – både for stereoen og hodet. Likevel må jeg at jeg finner det ganske
så uimotståelig! HH
53 Stereo+ 2/15