Hifi » Heed Thesis Phi
egen riaa når jeg skrudde opp volumet uten å
sette nåla i pickupen ned i rillene. Nå er ikke
det noen garanti i seg selv for god lyd, men om
du har en riaa som støyer, vil det også maskere
en del av mikrodetaljene i musikken. I hvert fall
dersom ikke mangelen på støy skyldes at man
har dempet diskanten også. Det er ikke tilfelle
med Thesis.
Som vanlig når jeg får utstyr til test, så kobler
jeg den opp og spiller på den noen uker, før jeg
begynner sammenligningen med det jeg vanligvis spiller på. Årsaken er at jeg ønsker å bli
tilvendt lyden av det nye produktet før jeg gjør
meg opp en mening om den. Skal man vurdere
umiddelbart, kan det ofte være vanskelig å
skille forandringer fra forbedringer – eller forverringer om det er tilfelle. Uansett, i de ukene
jeg spilte på Thesis tok jeg meg ikke en eneste
gang å savne min egen Avid-boks. Ikke det at
de er så ulike klangmessig. Skal jeg være litt
pirkete, er Heed sin boks en ørliten tanke mørkere i klangen enn Pulsare-riaaen jeg bruker til
daglig. Noe stort praktisk problem i forhold til
matching vil jeg ikke si at forskjellen mellom de
to er når det gjelder klangbalanse.
Da jeg satte meg ned for å begynne ABtestingen, plukket jeg ut noen plater med
forskjellige kvaliteter i forskjellige sjangre for å
avdekke lydmessige styrker og svakheter.
På den nye remastrede Roger Waters-plata
«Amused To Death», briljerte Heed-riaaen. Låta
«Too Much Rope» er et lite Qsound-eventyr,
der faseendringer i opptaket gir en voldsom
surround-effekt om anlegget er i stand til å
gjengi det. Heed bremset ingenting, og hestene
i introen beveget seg langt utenfor høyttalerne.
De mange detaljene i opptaket slapp lekende
lett igjennom og lydbildet var digert. Skal jeg
pirke på noe, er det at bassen nok er en anelse
bløtere og mer udefinert enn på min egen riaa.
Det virker som om den gir litt mer nivå, men
forskjellen er såpass liten at man nesten må
drive AB-testing for å avsløre det. Jeg hadde
riktignok en liten mistanke om at det var tilfelle
i de ukene jeg bare spilte, og ikke testet, men
den endelige bekreftelsen kom ikke før under
nitidig sammenligning. Det samme var tilfelle
på Daft Punk sin «Give Life Back To Music»
fra «Random Access Memories», mens både
på AC/DC sin «The Jack» fra «High Voltage»,
Jan Gunnar Hoff sin «Fly North» og TrondheimSolistene sin «Souvenir II», var det ingen
slike problemer. Det skyldes trolig at det ørlille
ekstra nivået ligger lavt i frekvens, og ikke slår
ut på «vanlige» instrumenter. Jeg vil også tro at
en annen pickup enn Benz LP, vil være en enda
bedre match til Heed-riaaen akkurat når det
gjelder den dypeste bassen. Benz LP trenger
definitivt ingen hjelp nedover, mens pickuper
som er litt lysere i klangen nok vil nyte godt av
dette.
Ellers var riaaen en ren fest lydmessig. Særlig
opplevelsen av opptaksrommet var fantastisk.
Thesis tegner opp et ekstremt stort lydbilde, i
hvert fall på de platene der dette ligger latent.
Den nevnte «Souvenir»-plata fra 2L bekrefter
nemlig dette. Der er det fokus på