Hifi » Gibson LP6
slike ting, men selv om klangen var dønn lik,
opplevde jeg bedre og mer nøyaktig fokus på
instrumenter, enklere ”avlesning” av avstanden
mellom instrumentene bakover i lydbildet, og
en mer levende dynamikk. Jeg er på nippet til å
si dessverre, for slike ting har jo en tendens til
å sette i gang nye kabeldebatter. Men om noen
har lyst til å ta en debatt om hva som fører til
de mest dramatiske økningene i lydbildet, står
akustikk høyt på listen min, og kabler veldig
langt ned.
Bra lyd til en hyggelig pris
Oppstillingen er forholdsvis enkel. Bassporten
er foran og du kan justere bassnivået slik at du
før økt fleksibilitet med hensyn til plassering.
Jeg endte opp en meter fra bakveggen, som for
tiden er utstyrt med et passende antall dempematter. Etter et par døgn med innspilling i
kjelleren låt det faktisk ikke så halvgalt, men jeg
skrudde likevel opp et par dB i bassen. Diskantens volum ble stående på 0 dB.
Det morsomme med disse høyttalerne, når
man endelig begynner å spille musikk, er at de
virker så presise. De har en timing som jeg opplever er forbeholdt aktive systemer, og lydbildet
er utrolig skarpt og nøyaktig tegnet opp mot
bakgrunnen. Fokuset når man plasserer seg i
sweetspot er på nivå med hva som helst annet, og det er masse plass til selv ganske store
og tette arrangementer – selv om du skulle
finne på å spille skikkelig høyt. Det er få tegn til
komprimering selv om du drar på skikkelig og
de holder fortsatt lydbildet og alt dets innhold
dønn på plass. Og så er det dynamikken! Det er
ikke mange, om noen, tradisjonelle hifi-systemer i omtrent samme prisklasse som har så flott
dynamikk og så god dynamisk kontrast.
Nå er det til dels stor forskjell på hvordan det
låter med forskjellig type elektronikk og jeg vil
si det er ganske langt mellom klangen i NuForce
DAC-en og lyden som kommer fra forforsterkeren til Parasound HINT, og på den måten fungerer de jo også etter hensikten. De blir et skikkelig lytteverktøy for den som er interessert.
Jeg pleier å hente frem Roger Waters sin
”Amused to death”, og gjør det igjen – og blir
overrasket over hvor lite høyttaler og elektro-
nikk som står i veien for opplevelsen. Jeg får
alt rett i fanget, men de skremmer meg ikke en
eneste gang ved å være spisse eller harde. Selv
om dynamikken absolutt er i stand til å gjøre
det. Der de derimot overrasker og imponerer er
i hvilken grad de klarer å vise frem et så enormt
fargerikt og levende lydbilde, og samtidig være
så utrolig engasjerende og underholdende. Selv
om jeg vanligvis hører ganske mye på musikk
har anlegget nesten ikke fått stå i ro de siste
ukene. Jeg storkoser meg med musikk via Gibson-høyttalerne. Og når gitarsoloen på ”What
God wants pt 3” freser mot meg fra høyttalerne
er jeg i himmelen, og jeg må bekjempe en overraskende kraftig impuls om å hente frem luftgitaren.
Jeg går til Bremens og ”Sangen om fyret ved
Tornehamn”. Det er en innspilling som stort sett
låter imponerende, og det gjør den her også,
men allerede i åpningen er det mer detaljer og
større nøyaktighet enn prisklassen skulle tyde
på. Det er visper mot skarptrommeskinnet, det
er klubber mot stortrommen, og stemmen til
Kari er skarpt projisert direkte foran deg. Og
når hun tar i med stemmen blir den bare kraftigere og får mer volum, og ikke større og mer
utflytende. Den er fortsatt knivskarpt tegnet
opp mot bakveggen og skarpt fokusert.
Når jeg så kommer til begynnelsen av ”Byssan Lull” er perkusjonen flyttet inn i stua, og
syn