46
Hifi » McIntosh MC301
NEDSKALERT MORO
Med de nye 300 watts monoblokkene fra McIntosh sikter de seg inn
på mot et litt bredere publikum, selv om heller ikke disse havner
i budsjettklassen.
Tekst: Jørn Finnerud
D
e som kjenner McIntosh vet at de råeste
forsterkerne der i gården er monoblokker. Som navnet tilsier består hver forsterker av en enkelt kanal. I et stereooppsett må
man derfor ha to monoblokker, og en forforsterker. Før MC301 kom på banen var den minste
monoblokken fra McIntosh MC601. Den leverer
600 watt, og det er ganske så sprøtt at det lenge
var den mindre modellen.
Mindre formfaktor
De andre monoblokkene til McIntosh har
det til felles at de er store, veldig store. I et
normal hi-fi møbel er det ikke en gang sikkert
at de får plass, så de havner gjerne på gulvet.
Med MC301 introduserer McIntosh nå en
monoblokk som ikke bygger mer en 13-14 cm i
høyden.
Nytt er det også at hele forsterkeren er
innkapslet i et kabinett og ikke som de andre
modellene hvor det meste er synlig. Som med
de andre modellene kommer også denne med
autoformer, en McIntosh spesialitet hvor den
er forspent med egne høyttalerterminaler for
8, 4 og 2 Ohm, alle med 300 kontinuerlige watt
tilgjengelig. Det er ikke bare kabinettet som er
annerledes, også fronten framstår som enklere.
De store vribryterne er borte og er erstattet av
trykknapper. I så måte er linjene litt renere men
også litt mindre McIntosh.
Umiskjennelig lyd
Et av varemerkene til McIntosh er de turkise
VU-meterne i fronten. Kitch, kunst eller bare
vulgært? Sikkert litt av alt, men først og fremst
et meget tydelig varemerke og en signatur som
du aldri vil ta feil av.
Når man lytter til MC301 både hører og føler
man slektskapet og arven til McIntosh. Lydsignaturen er den samme som vi kjenner fra
de større modellene. Den er egentlig ikke så
enkel å definere. Noen mener at McIntosh låter
varmt, men jeg heller noe mer mot organisk.
Den har varme, fylde og alt det der, men først
og fremst har den en udefinert egenskap, den
har en iboende spilleglede som frembringer
gåsehuden. Man får rett og slett det motsatte
av lyttetretthet. Nemlig lytteglede. Noe av
hemmeligheten til McIntosh ligger kanskje i
det ekstremt lave støygulvet og den formidable
timingen forsterkerne innehar. Den dynamiske
kontrasten er høy og frembringer alt fra de minste nyansene til storslagne overganger med den