Stereo+ Stereopluss 10/2019 - Page 44

+ HIFI » KEF R5 Nå er det selvsagt ikke slik det foregår, men KEF har gjort seg veldig avhengige av de forbedringene de klarer å gjøre i nettopp koaksial-elementet. Fra den spede begynnelsen har de gjort store og be- tydelige sprang i teknologien, og siste generasjon låter som vanlig enda bedre enn den forrige. Lyden er detaljert og åpen, og det er umulig å høre at dette er to elementer og ikke ett. Oppløs- ningen er flott, klangbalansen er god, og lyden har stor tilstedeværelse. Det flotteste, og noe man ikke kan unngå å legge merke til er definisjonen av opptaksrom og scene, og hvor instrumentene er plassert i bredden og dybden i lydbildet. Du skal lete lenge og vel for å finne noe som likner blant de gulvstående modellene i denne prisklassen. De to ganske små bassene jobber iherdig med å skape fundament til musikken, og gjør en bedre jobb enn du forventer. De har virkeområde helt ned til i underkant av 40Hz, og selv om det er flere stativhøyttalere som oppgir omtrent samme grensefrekvens nedover, er dette noe helt annet. Du får mer volum, det låter fyldigere og tyngre og det er mer kontroll og dynamikk. Det forholdsvis begrensede fotavtrykket er likevel ikke større enn en stativhøyttaler, men opplevelsen kan knapt sammenliknes når vi snakker om fylde og dybde, og det er slett ikke vanskelig å bli imponert av hva to 13cm basser kan stelle i stand. Likevel er det ikke først og fremst musikk med mye tyngde og dybde i bassen som gir den meste inspirerende lytteopplevelsen. Det er musikk med godt innspilt vokal, og med god plass i lydbildet til et fåtall instrumenter. Da er høyttalerne på sitt aller beste, og gir deg en veldig engasjerende og innsiktsfull lytteopplevelse. Jeg spiller Here but I´m gone med Vanessa Fer- nandez. Dette er åpenbart musikk som kler høyt- talerne godt. Du hører det allerede på trommene og den akustiske gitaren på begynnelsen at dette kommer til å bli bra. Dynamikken er bra (gitt at du har en bra nok forsterker), og det er veldig god klang i både trommer og gitar. Når Vanessa sin varme stemme kommer inn, er dette en hifi-opple- velse å ta med seg inn i julen. Det er tydelig, klart, gjennomsiktig og stemmen oppleves særdeles bra fokusert midt i lydbildet, og med god avstand til resten av instrumentene. Jeg fortsetter med noe av det samme, og setter på The Curse med Agnes Obel. Her er det stryker- ne og klangen rundt stemmen som er det viktigste, og det sitter som et skudd. Buen får den riktige kontakten med strengene, og det er fullstendig troverdig når celloen kommer inn. Strengene har 44 Stereo + 10/19