+ HIFI » KEF R5
Nå er det selvsagt ikke slik det foregår, men KEF
har gjort seg veldig avhengige av de forbedringene
de klarer å gjøre i nettopp koaksial-elementet. Fra
den spede begynnelsen har de gjort store og be-
tydelige sprang i teknologien, og siste generasjon
låter som vanlig enda bedre enn den forrige.
Lyden er detaljert og åpen, og det er umulig å
høre at dette er to elementer og ikke ett. Oppløs-
ningen er flott, klangbalansen er god, og lyden har
stor tilstedeværelse. Det flotteste, og noe man
ikke kan unngå å legge merke til er definisjonen
av opptaksrom og scene, og hvor instrumentene
er plassert i bredden og dybden i lydbildet. Du skal
lete lenge og vel for å finne noe som likner blant
de gulvstående modellene i denne prisklassen.
De to ganske små bassene jobber iherdig med
å skape fundament til musikken, og gjør en bedre
jobb enn du forventer. De har virkeområde helt
ned til i underkant av 40Hz, og selv om det er
flere stativhøyttalere som oppgir omtrent samme
grensefrekvens nedover, er dette noe helt annet.
Du får mer volum, det låter fyldigere og tyngre og
det er mer kontroll og dynamikk. Det forholdsvis
begrensede fotavtrykket er likevel ikke større enn
en stativhøyttaler, men opplevelsen kan knapt
sammenliknes når vi snakker om fylde og dybde,
og det er slett ikke vanskelig å bli imponert av hva
to 13cm basser kan stelle i stand.
Likevel er det ikke først og fremst musikk med
mye tyngde og dybde i bassen som gir den meste
inspirerende lytteopplevelsen. Det er musikk med
godt innspilt vokal, og med god plass i lydbildet til
et fåtall instrumenter. Da er høyttalerne på sitt
aller beste, og gir deg en veldig engasjerende og
innsiktsfull lytteopplevelse.
Jeg spiller Here but I´m gone med Vanessa Fer-
nandez. Dette er åpenbart musikk som kler høyt-
talerne godt. Du hører det allerede på trommene
og den akustiske gitaren på begynnelsen at dette
kommer til å bli bra. Dynamikken er bra (gitt at
du har en bra nok forsterker), og det er veldig god
klang i både trommer og gitar. Når Vanessa sin
varme stemme kommer inn, er dette en hifi-opple-
velse å ta med seg inn i julen. Det er tydelig, klart,
gjennomsiktig og stemmen oppleves særdeles bra
fokusert midt i lydbildet, og med god avstand til
resten av instrumentene.
Jeg fortsetter med noe av det samme, og setter
på The Curse med Agnes Obel. Her er det stryker-
ne og klangen rundt stemmen som er det viktigste,
og det sitter som et skudd. Buen får den riktige
kontakten med strengene, og det er fullstendig
troverdig når celloen kommer inn. Strengene har
44 Stereo + 10/19