50
Musikk
Tindersticks - The waiting room
Dette er Tindersticks tiende album og en
ganske avslappet affære med mye varme og
kjente klanger. Det betyr ikke at det er kjedelig. Produksjonen er ganske spennende, du får
lag på lag med klanger, og arrangementene er
både rytmisk og tonalt en smule intrikate, men
det fungerer godt i sammenhengen og gjør
musikken spennende og hørbar, og det er både
originalt og oppfinnsomt. Tindersticks liker å
starte litt pent, og så legge på flere lag med lyd
og klanger utover i låtene, men det er ryddig
produsert, og med en stødig, dyp og stilig bass
i bunnen.
Platen er litt nedfor av seg, og det er lett å
føle litt ekstra savn og lengsel, men den har
også sine lysere øyeblikk. Det sporet jeg har
spilt flest ganger er nok ”Hey Lucinda”, hvor
stemmene til vokalisten Stuart Staples er på sitt
aller mest hypnotiske og hvor stilige blåserarrangementer, strykere, oljefat, trekkspill og til
slutt stemmen til en kanadisk dame som kaller
seg Lhasa, topper det hele. Dette er grandios,
stille og innsmigrende indiepop som er ideell
for en kjedelig søndag på sofaen. Varmt og
organisk, og deilig og trist, men samtidig oppløftende og veldig sympatisk. H.H.
Musikk:
Lyd:
Megadeth- Dystophia
Megadeth er tilbake med et flerr, med villskap og raseri, med råbra låter og et gjennomført album. Mange allerede har spådd at
«Dystopia» vil bli stående som et av årets
beste metal-utgivelser. Bandleder/diktator
Dave Mustaine har nok en gang byttet ut
trommeslager og gitarist, og de nye
medlemmene har foret Megadeth med
fornyet rå energi. «Dystopia» kommer på et
tidspunkt hvor hele hardrock-verden sørger
over Lemmy, og Mustaines lyriske raseri er
velkomment!
Mustaine er i skikkelig forbanna storform,
som han skal være, og snerrer ut hatske linjer
med sleivspark til det meste onde her i verden. Thrash-drivet på albumet nyter godt av
å bli brutt opp av akustiske gitarpartier fra
gitarvirtous Kiko Loureiro. Det eneste som
trekker ned er at Lourerio og trommeslager
Chris Adler (fra Lamb of God) spiller så gjennomført bra og «riktig» teknisk at det innimellom får litt robot-preg. Heldigvis spruter
det fremdeles av Mustaines mer syke pønkmetal gitarsoloer og harde riff. Lyden er også
helt knallbra! C.H.
Musikk:
Lyd:
Stereo+ 1/16