48
Musikk » David Bowie – Blackstar
ET ENDELIG FARVEL
Bowie forlot oss 10. januar 2016, men før han gikk ut av tiden etterlot
han seg sitt album nummer 27 som i hvert fall for meg, står igjen som et
av hans mest spennende.
Tekst: Håvard Holmedal
D
avid Bowie har vært med meg siden jeg
oppdaget Space Oddity og Hunky Dory
engang på begynnelsen av 70-tallet.
Siden den gang har han vært litt til og fra på
spillelistene hjemme hos meg, men han har alltid vært der og laget lyden og musikken jeg har
vokst opp med. Det var Low, stationtostation,
Heroes og Scary Monsters, bare for å nevne
noen, som lett skjøv mange andre av tidens
plater inn i glemselshylla i platesamlingen.
Jeg hørte Blackstar den dagen den kom ut, og
synes den behøvde noen gjennomhøreringer.
Ofte er det et godt tegn at musikken har flere
lag - at ikke alt avsløres eller viser seg frem den
første gangen man hører den. Og plutselig, og
helt uten forvarsel, ble han plutselig borte for
oss. Så brått og så uventet. Selv om det har
skjedd med et antall artister de siste årene, ble
det umiddelbart fryktelig tomt og trist her nede
på kloden vår. Først gikk Lemmy, som må være
omtrent det motsatte av Bowie med sin frenetiske og ganske så forutsigbare rock`n`roll,
hvor kun kjennere er i stand til å høre hvor de
enkelte albumene plasserer seg i diskografien,
og så altså David Bowie.
Selvsagt dukket det opp en vanvittig mengde
med historier om at han hadde orkestrert sin
egen død, brukt platen og videoene til å ta et
slags farvel, og kanskje ble Blackstar hauset
opp som enda mer genial enn den faktisk er. Er
ikke mesterlig, bra nok? Uansett ble plata enda
vanskeligere og enda sterkere å lytte til. For
ikke å snakke om videoen til Lazarus som er
hjerteskjærende og nesten ubehagelig å se på
skjermen.
Med Blackstar sitter vi litt triste igjen med et
siste album som er bra til å være Bowie, og
mesterlig sammenliknet med altfor mye annet,
men som for meg høres ut som om han var på
vei til noe annet, noe enda mer spennende.
Hvem kunne vel tenkt seg det? Det forrige
albumet The Next Day pekte kanskje bakover,
mens Blackstar peker fremover – som så mye
annet Bowie har gjort.
Blackstar er et spennende album, og det er
ikke voldsomt enkelt og lettfattelig det som
foregår. Det er masse flørting med jazz, men
uten å egentlig være jazz. For meg høres det
ut som om Bowie fremfor alt behøvde litt flere
farger å male med både rytmisk og melodisk.
For det er mye kantete rytmikk, improvisasjon,
saksofonlyder som du kan oppleve å høre i
jævlig dårlige skolekorps, men som her er brukt
med full kontroll og med fullt overlegg. Det er
stygt og hardt, og det er mykt og vakkert.
Stemmen til Bowie, gjerne i doble versjon
Stereo+ 1/16