FIEH III Jansen Records

FUNK / JAZZ . Foten tramper , og hodet nikker etter taktslagene . Det er faktisk helt umulig å la være . Selv en mann på 56 år med ++ 100 kilo å bære på får lyst til å danse energisk . « Supergud » er sånn sang som får deg til å digge Fieh øyeblikkelig . Nei , det er absolutt ikke en typisk lettvint pophit , men derimot jazzete og funky med lag på lag av spennende instrumenteringer . Det er likevel det friske trommespillet til Ola Øverby virkelig får dansefoten til å bevege seg .

I spissen for Fieh er vokalist Sofie Tollefsbøl . Hennes karakteristiske lyse og rytmiske stemme blandes tett med instrumentene til det funky bandet . Her skal alle de 8 stykkene i bandet få skinne .

Dette er litt problematiske lydmessig . For med så komplisert instrumentering skulle jeg ønske at lydtekniker Marius Elfstedt , også kjent som artisten Whose Rules , kunne gi mer rom både til sidene og bakover . Han burde også separert enkelte instrumenter bedre i miksen for å understreke noen av de musikalske valgene ennå bedre .

Skulle gjerne hørt dette bandet produsert og innspilt av noen av de internasjonale kanonene . For albumet fylt med mange musikalske konfektbiter . Anbefaler blant annet « Streamline », « Munni in the Microwave » og « Texas Baby ». SW .

JAMES BLAKE Playing Robots Into Heaven Universal / Polydor

ELEKTRONISK . I det ene øyeblikket er det nydelig drømmende og i det neste er det forvrengt og hardt . På toppen er vokalen til James Blake som av og til er krystallklar og fantastisk innspilt , mens de fleste gangene har han klipt opp vokalen og satt den sammen igjen fargelagt av forskjellige effekter og hoppende rundt i lydbildet . Dessuten blir vokalen da preget av sterke s-lyder .

Likevel gir jeg lyden på dette platen toppkarakter fordi alle effekter er nydelig presentert i lydbildet som er dypt og bredt . Ingenting virker tilfeldig og med et godt anlegg får man virkelig full effekt av James Blakes iherdige arbeid i studio . Han gjør nemlig alt det tekniske selv bare hjulpet av en erfaren matering tekniker .

Musikalsk har Blake snudd 180 grader siden det siste albumet med iørefallende elektronisk pop med kjente gjesteartister som SZA . Her er det blanding av skikkelig klubbmusikk med dyp , pumpende bass og mer atmosfæriske , elektroniske lydverk . Jeg savner kanskje noe av skjønnheten og melodien til låter som « Retrograde » fra « Overgrown », men dette er et kompromissløst album hvor James Blake viser at han er flink til å flytte grenser for populær , elektronisk musikk . SW .

Stereo + 7 / 23