17
Etter det hadde gått over 10 år var han en av de få heldige som ble overført som kvoteflyktning og fikk opphold i et fredelig land . Nå skulle han få begynne helt på nytt . Med litt optimisme fant han seg til rette og ble kjent med en kvinne som også kom fra et land i nærheten av hans eget land . De begynte på et nytt liv sammen .
Med hjelp fra lokale hjelpere lærte han seg språket og begynte på en utdanning , som han mestret godt . På alle måter følte han seg godt integrert og var fornøyd med livet . Fokuset nå var å tjene penger og skaffe seg et hus og fortsette med sitt nye liv .
Til tross for at livet hadde blitt bedre , så opplevde han å være i svært ustabilt humør . Louis kunne bli irritert uten grunn . Andre dager var han veldig trist , husket sin familie i hjemlandet og alt det som hadde skjedd . Å ikke være en “ riktig mann ” lenger medførte et svært nedsatt selvbilde , og han hadde ofte tanker om at det ville være bedre å ikke leve lenger . Han slet med mye smerter nedentil etter han ble såret av soldatene . Fordi den første operasjonen ikke kunne reparere alt , så måtte han gå gjennom flere . Men heller ikke de tok bort alle smertene og funksjonsfeilene .
Fortsatt var det mye vondt , og ved tanken på ikke å kunne få barn lenger blir han både sint og svært trist . Synet av uniformer og menn som snakker høyt gjorde at han nesten automatisk ble engstelig og på vakt . Han skammet seg og tenkte mange ganger på hva han kunne gjort annerledes , om det var hans feil at alt skjedde .
Louis hadde fremdeles ikke snakket med noen om det som hadde skjedd . Når noen spurte så fortalte han at han var blitt såret i krigen . Selv på legekontoret turte han ikke fortelle om det fryktelige som ble gjort mot han . Etter hvert kom han seg ikke opp fra sengen og klarte ikke å gå på jobb . Legen spurte om han sov dårlig , og det stemte jo , så han fikk sovemedisiner . De hjalp litt , men tok ikke vekk marerittene . Legen spurte ikke hvorfor han sov dårlig , bare sa at han skulle ta det med ro . Så ble han sykemeldt . Situasjonen ble ikke bedre av å være hjemme , han hadde ingenting å gjøre og for mye tid til å gruble .
Det var vanskelig for han å spørre om hjelp , da han selv ikke visste hvilke av reaksjonene hans som var vanlig , eller ikke vanlig . Han tenkte det var vanlig å ha smerter hele tiden , og ikke sove om natten , eller at man opplevde fortiden om og om igjen . Han ble fortsatt ofte svært irritert og sint på mennesker rundt seg , tilsynelatende uten grunn , og de fleste venner han hadde fått , trakk seg noe tilbake .
Etter hvert ble han så dårlig med mer smerter og indre kaos , 12 at han i samarbeid mellom legen og helsesykepleier ble overført til en terapeut som hadde tid til å lytte , og vente til han kjente at tiden var inne for å fortelle sin historie .
12 Situasjon med tap av kontroll
Louis , Demokratisk Republikk Kongo