Fremhevet text Fremhevet text Fremhevet text Fremhevet text Fremhevet text
Folk kommer på besøk . Torsdag er Dag i godt humør , drikker kaffe og spiser is . Lørdag ettermiddag hviler han i Turids armer mens sykepleieren ordner sengen . Her sovner han stille inn . Turid og barna steller ham selv . I ett døgn har de ham hjemme , og både Dags gamle foreldre og andre får ta farvel med ham her .
- Det ble en rolig og fredelig avskjed , sier Turid .
14 dager etter begravelsen begynte hun å jobbe igjen .
- Jeg er glad jeg har jobben å gå til , det holder vonde tanker og følelser på avstand en stund . For det er tomt hjemme nå , det sitter en ny , vond stillhet i veggene . Jeg har gode kollegaer , og vi hadde mange gode venner i tillegg til familien . Noen er flinke til å holde kontakt , men jeg merker at mange trekker seg unna . Kanskje vil de skåne meg ? Det er godt for meg å snakke med noen om Dag . Og det gjør meg godt å lese i bøkene til Per Arne Norgengen , han skriver så fint om sorg .
Så er det alt det praktiske som skal ordnes . Det er tidkrevende , hun tar det etter hvert som det dukker opp . Både Dags arbeidsgiver og fagforeningen ordner med utfylling av papirer for pensjon og forsikring så hun får oversikt over økonomien . Den blir trangere , det er dyrere å leve enslig .
Dagene går for Turid , noen tyngre enn andre . Hun prøver å komme seg ut blant andre mennesker , vil ikke stenge seg inne . Derfor kommer både hun og sønnen til landskonferansen i Geiranger .
- Jeg har aldri vært alene som voksen , nå må jeg finne en ny plattform for livet mitt , sier hun avslutningsvis .
LYMFEKREFTBLADET 1 / 2017 � 23