VIDEO
En umiddelbar klassiker
En sjelden gang ser man en ny
film og merker med én gang at
dette, dette blir en klassiker.
Paper Towns er en slik film.
Den er rett og slett bemerkelsesverdig bra.
En fulltreffer av en film innen sin sjanger.
Paper Towns treffer tidsånden, er moderne
og «kul», men er samtidig tidløs og allerede
en slags «evergreen» slik jeg ser det.
Denne kommer til å bli husket og sett
igjen og igjen, av generasjoner av filmfans.
Regissør Jake Schreier sa det perfekt selv
via Twitter tidligere i 2015:
«Vi har laget en film for tenåringer, og for
alle folk som har vært tenåringer én gang.»
Når målgruppen er så bred og stor, er
potensialet stort.
Det er en lavbudsjettfilm, men det vises
ikke.
Paper Towns treffer en nerve hos undertegnede fra første scene, hvor fortellerstemmen Quentin – «Q» blant venner –
forteller om at han forelsket seg i nabojenta
Margo fra første sekund hun flyttet inn i
huset overfor ham.
Anslaget er perfekt og perfeksjonismen
bare fortsetter.
I en slags ør forventning blir
man sittende og glede seg til å se hvordan
den alldeles fortreffelige historien – basert
på romanen av John Green med samme
navn.
28 KINOMAGASINET 7•2015 –
NOVEMBER
Paper Towns klarer den vanskelige
balansegangen mellom å være keitete, sær
og samtidig helt fullstendig normal og altoverskyggende universell, full av lun, herlig
humor og passe doser spenning.
Det er som å se en ny film fra 80-tallet,
den gir den samme gode, «fuzzy» feelingen
– for meg i alle fall!
Kameraføringen er rolig og klassisk.
Lange, fine tagninger, og en behagelig
klipperytme. Det er flott at man tør å lage
en moderne film som ikke er sakte, men
likevel tar seg tid og ikke stresser avgårde.
Moderniteten er der likevel. Det dreier
seg om scenografi, kostymer,
småbysettingen, og ikke minst musikken.
Scoremusikken – av veteranen John C.
Debney og den unge musikeren Ryan Lott
– er finurlig. Den spretter plutselig opp
som «bobler», små forbindelsesledd – en
slags bru – mellom de ulike segmentene.
Og så er det en lang rekke av herlige sanger
inne i mellom, av en lang rekke artister.
Paper Towns har så herlig filmmusikk at
det sporenstreks føles som om at man må
ha dette soundtracket på iPoden.
Dessuten er det fint å se at telefoner,
enten de brukes som lommelykt, kartsøk
eller andre smarte ting, bare er rekvisitter og ikke i fullstendig fokus. Sånn
sett er filmen ikke særlig
realistisk. Dagens unge
virker til å sitte med
hodene ned i
smarttelefonen.
Men her er den bare der
når de