KINO
Bond Back To Basics
Å gjøre alle fornøyd er en umulig oppgave, men regissør Sam Mendes med Daniel Craig & Co. i front
gjør sitt ytterste med den 24. Bond-filmen.
Både nostalgikerne (oss gamlegutta,
blodfansen), et yngre kinopublikum
(«Craig IS Bond») og den gjengse kinogjenger (de som alltid ser de nye Bondfilmene) får alle «sitt» i SPECTRE.
Jeg er ikke i tvil om at svært mange vil
mene dette er en knakende god Bond-film!
Mange kokker kan som kjent gi mye søl.
Her er det hele fire manusforfattere. I tillegg er det viden kjent at produsentene
Barbara Broccoli og Michael G. Wilson har
svært klare føringer. Hovedskuespilleren
selv er også involvert som co-produsent
denne gang. Og på toppen av det hele skal
Sam Mendes, som laget Skyfall, sette sitt
preg på det hele. Tross filmens åpenbare
svakheter er det i alle fall en glede å melde
at manuset denne gang henger sammen.
SPECTRE er tidvis en god thriller, hvor
trådene nøstes opp og vi som publikum er
like mye i villrede som James Bond. Man
blir sittende og rett og slett være nysgjerrig
på agent 007s jakt på denne mystiske
skurkeorganisasjonen. Det er en god følelse
å se at Bond igjen er litt detektiv. En veldig
nonchalant og impulsiv detektiv, men det
får vi bare akseptere.
I den svært
så realistiske
SPECTRE
n Regi: Sam Mendes
settingen
n Kinopremiere: 30.10.2015
som Bond
n Distributør: SF Norge
nå befinner
seg i – etter
18 KINOMAGASINET 7•2015 –
NOVEMBER
at Daniel Craig overtok smoking og pistol i
2006 – har filmskaperne bestemt seg for å
slutte med å eksperimentere med serien.
Endelig, vil nok mange si.
Det betyr at de klassiske elementene er tilbake. Vi får den tradisjonelle pistolmunning-åpningen i begynnelsen av filmen og
bifigurene M, Q og Tanner er sterkt tilstede
i historien.
Duppedingsene – eller gadgetsene på godt
norsk-engelsk – er tilbake i fullt monn. De
som Bond liksom ikke trengte i forrige
film. Vel, hans liv avhenger fortsatt av de!
Tilbake er både en ny og gammel Aston
Martin.
I tillegg er filmen spekket med referanser,
små og store, til eldre filmer og materialet
fra Flemings bøker. Dette kan både være
enerverende og fornøyelig, og selv opplevde
jeg litt av begge følelsene rundt det. Uten å
spesifikt peke på nøyaktig hva det er av elementer kan det røpes såpass at det hentes
tilforlatelig fra alle de seks (!) første Bondfilmene: Dr. No, From Russia With Love,
Goldfinger, Thunderball, You Only Live
Twice og On Her Majesty’s Secret Service.
Flere andre filmer i serien kan også nevnes,
men mange av disse igjen står jo i arv til de
forannevnte. Her skal åpenbart alle
punktene krysses av!
SPECTRE skal ha kostet hele 300
millioner dollar å produsere, noe som gjør
den til en av de dyreste filmproduksjonene
gjennom tidene. Det ser flott og vellaget ut
på alle vis. Men jeg synes det virker som
veldig mye penger for noe som – uansett
hvordan man snur og vender på det – er en
actionfilm på kjente jaktmarker. Selv om
actionsekvensene er spektakulære, så er de
ikke av det slaget som gir et sug i magen,
verken når det foregår på land, i luften eller
sjøen!
Filmfotograf Hoyte van Hoytema har
valgt filtre og fargetoner som gir en helhetlig, klassisk Bond-«look». Det er rart med
det, men SPECTRE føyer seg også her inn i
rekken av noe som virker litt kjent,
familiært og skal vi si, traust. Men åpningen av filmen fortjener ros. Den innledes med en svært lang og komplisert
tagning, uten klipp. Meget uvant for en
Bond-film å være og i reneste Hitchcock og
De Palma-stil!
Thomas Newmans musikk er svært neddempet og annerledes enn tradisjonell
actionmusikk. Han har inkorporert en del
av Sam Smiths tittelmelodi i en kjærlighetsscene. Ellers legger man knapt nok merke
til den. Den er svært lite pågående, har
mange likhetstrekk med forrige Bond-film,
Skyfall, og et av få elementer i SPECTRE
som ikke er tradisjonelt.
Daniel Craig har den samme «gi-blaffen»looken som i de tre foregående filmene,
men det virker som han koser seg og han
gjør så visst en solid innsats. Craig får det