VIDEO
Spionasje er morsomt
Det er det store spionfilmåret, med en lang rekke filmer med fokus på våre kjente agenter. Og noen
nye og ukjente. Sjangeren har også sine latterlige sider og dette tas grundig opp i Spy.
Og siden tradisjonen med norske titler er
så å si borte, er altså Spy ikke det vi nødig
gjør i toalettet, men altså
spionasje.
Spy er det tredje filmprosjektet som skribent og regissør Paul Feig og Melissa
McCarthy arbeider sammen
om. Den første filmen var
Bridesmaides (2011) og var filmen som
virkelig satte fart på karrieren til McCarthy.
Siden har de også jobbet sammen på The
Heat (2013), hvor Sandra Bullock også var
med. Feigs Spy er ikke bare en komedie
som forsøker å implementere flest mulig
SPY
BD & DVD: 05.10.
Fox-Paramount
26 KINOMAGASINET 6•2015 –
OKTOBER
kjappe replikker, noe som ofte er tilfellet i
komediesjangeren, men filmens komikk
bygges inn i et godt strukturert spionplott. Filmen innleder på et James
Bond-lignende vis hvor kamera glir
over vannet inn mot et vakkert stort
hus. Musikken som akkompagnerer er
typisk fra de mange spionfilmer som
tilhører historien, hvor tempoet er raskt
og melodien intens. Spy er en komedie eller
en parodi av hele spionsjangeren, men
filmen fortjener skryt for at den samtidig
klarer å beholde et godt plott. Det er jakten
på atombomben, det er tvister og dobbeltagenter, og ikke minst er det en rekke slåssog jaktscener som er solid
koreografert. Slåsskamper klippes
oftest raskt, samt noen utvalgte
klipp i sakte-film der slag,
fall, eller lignende skal se
ekstra rått ut. Og det
gjør det!
Måten Feig har klart å
skape disse scenene er
både parodisk i form av
de ekstreme slag, tempo,
våpen og snartenkthet,
samtidig som det også er
kult å se på. McCarthy
har en slik i det filmen
bygges opp mot slutten,
hvor en kampscene på et
industrikjøkken like gjerne
kunne vært hentet fra en
Jackie Chan-film. Baguetter,
salater, tallerkener,
stekepanner og kjeler er
naturlige våpen for agent
Susan Cooper, og hun viser
seg særdeles handlekraftig i denne kampsituasjonen. Som tilskuer kjenner vi godt
igjen actionfilmene Spy refererer til.
Komikken ligger stort sett i hendene til
McCarthy og hennes rolle som CIA-agent
Susan Cooper. Dette er en film som virker
til å være skreddersydd til McCarthy, og får
frem hennes komiske talent på best mulig
måte. Hele filmen bærer preg av å ha de
absolutt rette skuespilerne til enhver av
filmens roller. Coopers sidekick er Nancy
B. Artingstall, spilt av den fantastiske
Miranda Hart. Hart er seg selv lik, høylytt
og susete, men er en perfekt BFF til
McCarthys komikk. De blir et par som
matcher hverandre på beste måte, med to
vidt forskjellige typer av komisk essens.
Jude Law spiller den mer stereotypiske
spionen. Rakrygget, britisk og tøff, men
ikke like oppvakt på de mange signalene
Cooper sender ham.
Sist, men ikke minst har vi Jason Statham
i rollen som Rick Ford. Statham har en
historikk på filmlerretet hvor han spiller
hardbarka tøffing, som kan sloss seg igjennom enhver situasjon. I rollen som Ford er
han like kjapp i kjeften som alltid, men
hans overdrivelser vil ingen ende ta.
Statham spiller dermed en parodi av alle
sine tidligere roller, med en glimrende
selvironi som gjør enhver scene han er med
i til en ren fryd.
Det må også nevnes at Rose Byrne innehar den viktige rollen som filmens skurk
Rayana Boyanov.
Spy er garantert en film som vil få de fleste
til å le godt. Det er en spion-komedie som
appellerer til folk flest – med unntak av de
som er noe var med hensyn til grovt språk.
Sammen med den endeløse humoren er
det samtidig et godt plott og tøffe actionsekvenser, noe som gjør at Spy aldri blir en
kjedelig film.
ANMELDT AV
KATRINE WANG SVENDSEN