KINO
Perfekt Gone Girl
Gone Girl er nok en mesterlig
filmoppvisning fra perfeksjonisten David Fincher.
Akkurat som illusjonen som filmen
skal skildre, «det perfekte ekteskap»,
er det meste perfekt i Finchers nye
dramathriller. Jeg klarer ikke å finne
noen direkte feil med denne filmen.
Den er rett og slett utrolig god.
To og en halv time flyr forbi før man
rekker å tenke over det.
Så god er filmen i mine øyne og ører,
at jeg for egen del snakket om den
resten av dagen, først til kona, og
deretter til en kollega.
Uten å røpe noe, selvsagt!
Om noen røper noe som helst om
filmen, eller har «vært så dum» at
man har lest boken, vel, da tas mye
av gleden bort. Ikke les boken! Se
filmen. De som har lest boken, eller
kjenner til den, sier dessuten at
filmen er veldig tro mot boken.
Men dette er ingen bok, det er en
filmatisering av en simpelthen
magisk historie, som har så mange
lag og budskap av man kan la seg
blende av det alene.
Det er, tross sjangerdefinisjonen,
ikke bare en dramathriller heller. Det
er like mye en detektime, en utroskapsfilm, og vel så mye en film om
iscenesettelse og amerikansk
medievirkelighet på sitt mest eksemplariske. Den viser både
mulighetene og umulighetene med
hvordan mediene bygger opp og
river ned, og hvordan medienes
dramaturgi i seg selv blir en faktor,
både for historiens utfall og hvordan
Fincher velger å fortolke den.
Fincher, ja. Mannen var for meg
lenge «den nye Ridley Scott», men nå
synes jeg han bare er en nesten like
god regissør som Ridley Scott. I alle
fall i samme liga.
Ligaen kalles mesterklassen. Der Michael Bay pøser på med reklame-
20 KINOMAGASINET 6•2014
– NOVEMBER
GONE GIRL
Kinopremiere: 03.10.2014
Videoutgivelse: Vinteren 2014
Regi: David Fincher
David Fincher har gitt oss den ene gode filmopplevelsen etter den andre. Og det har sannelig
perfeksjonisten igjen gjort med Gone Girl.
Foto: 20th Century Fox
lignende «beauty shots», er Fincher
stilisten som klarer å få både dagligdagse detaljer og «americana» til å se
både ordinært og ekstraordinært ut.
I Finchers nye film flyter vi avgårde
med behagelig, deilig kameraføring –
nydelige, storslagne tablåer og med et
usedvanlig godt tonevalg. Når man
glemmer at man ser en film, at man
ikke blir bevisst på virkemidlene – da
har filmskaperen lykkes! Det er da for
flate suspension of disbelief vi snakker
om her.
En annen mesterlig ting med Gone
Girl, noe det er mye av, er hvor
«nede» filmen er. Avdempet, avstemt.
Musikken er aldri høy eller inntrengende. Trent Reznor og Atticus
Ross er mennene bak soundtracket og
de er finslipet med Finchers filmspråk.
Spesielt herlig er bruken av
perkusive elementer, og legg merke
til hvordan «temaene» er så «nedpå».
Mesterlig, igjen!
Så har vi skuespillerne. Hvor skal
jeg starte? De er absolutt alle helt
fantastiske, rollebesetningen er også
en mesterklasse verdig.
Jeg har sagt det i snart ti år, at Ben
Affleck er vår generasjons Clint
Eastwood. Han blir bare bedre og
bedre. Få «filmstjerner» klarer å være
så troverdig i rollene for meg, som
Affleck er.
Nå har han et nivå som er skyhøyt.
Og det virker bare så enkelt for ham.
Filmens store overraskelse er britiske
Rosamund Pike. I tillegg er det en
lang rekke biroller som vil vekke
glede og begeistring.
Gone Girl er en spenningsfilm, men
den er spennende på en veldig
annerledes måte enn «slike» filmer
vanligvis er. Her har Fincher tatt
modige og spennende grep.
Det mest spesielle er hvordan han,
via historiens sterke grunntone og
skuespillerne, klarer å få frem hvor
mange sider et menneske har, med
gode og dårlige egenskaper.
Det er bare for Fincher & Fox å
notere seg en ny supersuksess.
TEKST: JOHN BERGE