KINO
Midt i krigens hete
Mandariner er en
jordnær illustrasjon av
hvordan krigen
påvirker både sivile og
militære.
Året er 1992 og vi befinner oss
i den georgiske provinsen
Abkhasia. Med hjelp fra russerne kjempes det en kamp for
frigjøring fra Georgia.
Midt i denne blodige krigen
befinner det seg en liten by,
ikke langt fra Svartehavet.
De fleste har tatt med seg det
de kan og flyktet i redsel for sitt
liv, men igjen i byen er Ivo
(Lembit Ulfsak) og hans nabo
Margus (Elmo Nüganen).
Margus ønsker å få
høstet årets mandariner
før han reiser og Ivo
hjelper til det han kan,
til tross for at han selv
ikke ser viktigheten av
mandarinene.
I den ellers rolige tilværelsen
med å snekre mandarinkasser
og å høste mandariner, skjer det
en dag noe uventet.
En skuddveksling finner sted
mellom husene til Margus og
Ivo og flere personer dør. Det
er allikevel to overlevende, en
kaukasisk mann som heter
Ahmed (Giorgi Nakashidze) og
en georgier som heter Niko
(Misha Meskhi). Dermed er to
fiender samlet under samme
tak, begge med mål om å drepe
den andre.
Mellom de to inbitte fiendene står Ivo som nekter
de to å drepe hverandre
under hans tak.
Lagt til et vakkert grønt landskap har regissør Zaza Urushadze skapt en virkelighet som
illustrerer den store skjønnheten i omgivelsene i kontrast
til et land i krig og alle de lidelsene som fører med dette.
Familie og venner har forlatt
byen hvor filmens handling foregår. Et sted hvor både
kjære og nære har blitt offer
for krigens realiteter.
Regissør Zaza Urushadze
har fortalt til turkey.com at
han selv mistet venner i krigen
han nå fremviser i filmen. Det
er absolutt en historie preget av
triste følelser både for ham og
andre. Urushadze var tidlig bestemt på at det var Lebmit
Ulfsak som skulle spille den
viktige rollen som Ivo. Ivo er en
rolig karakter som hele tiden
viser medmenneskelighet til de
rundt seg. Han har ingen
fiender og forstår ikke begrunnelsen for fiendskapet mellom mennesker.
Som Urushadze sier: «Ivos
medmenneskelighet ville skapt
fred uavhengig av hvor …»
I en film som dette er kombinasjon av bilder og lyd en
viktig faktor. Regissør Urushadze har valgt å bruke
musikeren Niaz Diasamidze til
å lage filmmusikken, som er en
blanding av georgisk og
estonisk folkemusikk.
Diasamidze spiller et georgisk
instrument kalt Panduri, og har
med dette instrumentet skapt
et lydspor som både virker
tyngende og dvelende. Panduri
er et instrument som høres ut
som et gitarlignende
fingerspill, samt at det
kan brukes som et
strykeinstrument.
Dette har Diasamidze
utnyttet til å skape en
stemning som både er
dunkel og vakker på samme
tid. Relasjonen til
folkemusikken - som tidvis kan
minne om vår egen
folkemusikk - kan knyttes til
det vakre i landskapet, som
samtidig sidestilles med krigens
destruerende effekt. Handlingen i Mandariner er enkel,
men langt i fra simplistisk.
Holdninger opparbeidet som
soldater brytes ned og det
menneskelige kommer frem.
Med dette viser Mandariner
mennesker som befinner seg
bak begrepet «fiende», «krig» og
«soldat».
Man kan dermed lese ut av
Mandariner en kritikk på
hvordan krig ikke er en kamp
for rettferdighet, og mellom
rett og galt. Men en kamp mellom soldater som ukritisk er
opplært til å drepe dem som
tilhører «den andre siden».
Mandariner har allerede
vunnet en rekke festivalpriser,
men størst av alt er det nok at
den også ble nominert til de
anerkjente prisene Golden
Globe og Oscar.
Dette er Urushadzes femte
film og den første filmen fra
Estonia som er nominert til en
Oscar.
Filmen er en samproduksjon
med Georgia og dermed det
første filmsamarbeidet mellom
disse landene. Den hadde et
lavt budsjett på 680.000 dollar,
finansiert av statlige midler fra
begge landene, samt
Eurimages.
For Urushadze var det aldri
Lembit Ulfsak som Ivo.
krigen som skulle være fokus i
Mandariner, men det skulle
være en film som fokuserte på
det intime dramaet mellom
karakterene.
Filmen handler om å beholde
det som gjør oss menneskelig i
vanskelige situasjoner. Urushadze forteller til deadline.com
at krigen filmen tar utgangspunkt i var smertefull
for georgierne.
De mistet mange
folk, mistet sitt land,
mistet venner og alt dette
har hatt en effekt på regissøren
selv.
Han er mot den institusjonelle slakt som foregår i en
krig, og mener at det skal være
likeverd mellom mennesker
uten at man skal separeres av
nasjonalitet eller religion.
TEKST: KATRINE WANG
MANDARINER
n Kinopremiere: 12.06.2015
n Regissør: Zaza Urushadeze
n Distributør: Another
World Entertainment
JUNI – JULI – KINOMAGASINET 4•2015 23