KINO
Regissør Ridley Scott
instruerer
skuespiller
Katherine Waters-
ton som Daniels i
Alien: Covenant.
Nye Alien er en original-kopi
Alien: Covenant går tilbake til filmseriens røtter og
blir til en grotesk grøsser med et Frankenstein-kom-
pleks.
I 2012 reiste Ridley Scott tilbake til Alien-universet og
laget Prometheus. Filmen hadde Michael Fassbender
FILMFAKTA
i rollen som en ond menneskelig robot. I Prometheus
stilte Scott filosofiske og eksistensialistiske spørsmål
om livets mening, hvor vi kommer fra, og hovmod
overfor de som har skapt oss. Dessverre fokuserte
Norgespremiere:
mange blant publikum på en mangel på det kjente
19.05.2017
romvesenet xenomorph fra originalfilmen.
Regissør:
Alien: Covenant begynner som et sci-fi drama. Året
Ridley Scott
Distributør:
er 2104, ti år etter Prometheus-ekspedisjonen, men
Fox Norway
20 år før handlingen i den første Alien-filmen fra
1979.
I typisk Alien-stil, reiser besetningsmedlemmer til
en planet og treffer djevelen i form av et raskt, sterkt
og handlekraftig vesen.
Men vesenet de møter er ikke det vi forventer. For
her varter Ridley Scott opp med den største overrask-
else i denne filmserien siden James Cameron be-
stemte seg for å følge opp sci-fi/grøsseren Alien med
en actionfilm i verdensrommet. Det er nemlig å ikke
gjøre xenomorph til filmens skurk. Scott vet at det
som gjorde Alien til en kjempesuksess var at
romvesenet ble veldig lite vist frem. Seerne ble
skremt av det ukjente. Men 38 år senere vet alle hvordan romvesenet
ser ut. Vi er ikke like skremt som i 1979, og trenger derfor en ny skurk.
Alien: Covenant har en grunnfortelling som handler om skapelse og
farskap. Om gud og mann. Om originalfilmen ville vise xenomorph
som en metafor for voldtekt, graviditet og morskap, er Alien: Covenant
en metafor for fedre og sønner og den udødelige frykten for at det vi
skaper blir vår undergang.
Om det er én ting Ridley Scott gjør bra er det å filme visuelt slående
landskap. Fra lange haller i et romskip, til store fremmede skoger, til en
gotisk eldgammel sivilisasjon som minner om Pompeii etter vulkan-
utbruddet. Dariusz Wolski er tilbake som filmfotograf, og han har et
øye for store oversiktsbilder der skrekk lurer. Det er noe majestetisk i
måten Alien: Covenant klarer både å fascinere og skremme bare med å
vise en bygning eller noe så enkelt som et maleri.
I tillegg gjør Jed Kurzel en strålende jobb med å
følge opp originalmusikken til Jerry Goldsmith.
Musikken er på mange måter like skummel som
romvesenet som kan drepe deg med sin indre kjeve.
Filmens gotiske stil kulminerer i karakteren David,
en robot spilt strålende av Michael Fassbender. Han
lurer i skyggene som Hannibal Lecter i
Nattsvermeren. Vi er ikke sikker på om vi burde
komme oss vekk fra ham eller klemme ham.
Fassbender sementerer sin plass som en klassisk sci-
fi- karakterer. David er en fascinerende karakter som
blir skuffet over sin skaper, og drar ut på en eks-
istensialistisk reise for å finne ut hva er mening med
å skape noe. Og dette blir enda bedre da Walter – en
nyere utgave av David – dukker opp. Her viser Fass-
bender å være filmens beste skuespiller. Det er
imponerende å se forskjellen i personlighet mellom
de to robotene. Og David får filmens morsomste re-
plikk da han lærer Walter å spille fløyte.
Selv om David er en fascinerende karakter, og
Walter også er gøy å se på, er resten av besetnings-
medlemmene om bord Covenant-skipet de
dummeste og kjedeligste karakterene i hele filmserien. Det er ingen
som helst karakterutvikling i Alien: Covenant. Vil du vite hvem disse
menneskene må du se en forfilm lansert på nettet tidligere i 2017.
De som ønsket at filmserien dro tilbake til sin grøsser-røtter kan glede
seg, for det er mange som dør i ulike blodige situasjoner. Det er fortsatt
spennende å se romvesenet drepe sin vei gjennom et romskip, men jeg
kan ikke unngå å føle meg skuffet over at det beste i filmen blir kastet
bort for å lage en slags nyinnspilling av en film vi kjenner veldig godt
fra før av.
ANMELDT AV RAFAEL MOTAMAYOR
Alien:
Covenant
MAI – JULI 2017 – KINOMAGASINET 3•2017 17