KINOBRANSJEN
FILMLEIE
årlig besøk på minst 100.000.
B-kinoer, som var de med et
besøk på mellom 35.000 og
100.000. Og C-kinoer var de
minste med et årlig besøk
under 35.000.
For A- og B+- kinoene gikk
filmleien for de ordinære
filmene opp til 36 %. Bkinoene skulle betale 35 % og
C-kinoene 25 %. For de store
filmene ble det for Oslo avtalt
en glideskalaleie mellom 37 og
50 %. Bergen og Trondheim
fikk for disse filmene en skalaleie mellom 35 og 45 %. De to
B-kinogruppene skulle betale
henholdsvis 39 % og 38 % for
disse filmene, mens C-kinoene
fortsatt skulle slippe med 25 %.
Bakgrunnen for distributørenes krav om høyere
filmleie var at kostnadene
til kopier og markedsføring
hadde eksplodert. Det var distributørene som var ansvarlig
for markedsføringen.
Da jeg begynte i bransjen i
1968 besto markedsføringen
stort sett av en- eller to-spalters annonser i riksavisene.
Man jobbet i tillegg hardt for
å få ukepressen til å omtale
filmene. Med innføring av TVog radioreklame, boards på
trikker og busser, helsides annonser i aviser og tidsskrifter,
sa det seg selv at kostnadene
økte kraftig. Det samme gjaldt
filmkopiene. Sound of Music,
som hadde premiere i Norge i
1966, og hvor en 70 mm kopi
gikk på store Colosseum i ett
år og tre måneder, hadde ikke
mer enn ti kopier.
Før digitaliseringen var det
ikke uvanlig at de største
filmene gikk ut i over 100
kopier – noe som medførte at
også de mindre kinoene fikk
norgespremiere.
Filmleieavtalen ble hvert
år godkjent av Konkurransetilsynet. Kinoene hadde
monopol i hver enkelt by, og
det er som kjent vanskelig å
forhandle med et monopol.
Man var også redd for at
distributørene kunne kreve så
høy filmleie av de små kinoene
at disse ville stå i fare for å
bli nedlagt. Man mente altså
at Filmleieavtalen hadde en
kulturpolitisk virkning. Men
i 1997 nektet Konkurransetilsynet å godkjenne avtalen. De
mente det var kartellvirksomhet. Departementet overprøvde Konkurransetilsynet og
godkjente avtalen frem til 1999
av kulturpolitiske grunner
og fordi begge parter fortsatt
ønsket en avtale.
I september 2001 sa distributørene opp gjeldende
avtale. Det var blitt vanlig når
ny avtale skulle forhandles.
Ved hver forhandlingsrunde
hadde satsene økt med en halv
eller hel prosent.
Denne gangen nektet Oslo
Kinematografer å være med
på noen økning av filmleien.
En ny avtale ble undertegnet
i januar 2002 mellom filmdistributørene og resten av
Bjørn Hoenvoll under filmfestivalen i Haugesund i 2005. Foto: John Berge
kino-Norge med en varighet
på to år. Med Oslo måtte
nå distributørene forhandle
betingelsene for hver enkelt
film. Filmleieprosenten hadde
nå steget til 39 % for Bergen og
Trondheim samt B+-kinoene.
B-kinoene skulle betale 37 %,
mens C-kinoene beholdt sin
lave leie på 25 %. I tillegg var
det fortsatt noe høyere leie for
de store filmene.
8. mars 2002 klaget Oslo Kinematografer Filmleieavtalen
inn for EØS’ overvåkningsorgan ESA. Oslo hevdet i brevet
at avtalen som var inngått med
de øvrige kinoene stred mot
EØS-avtalen. Videre mente
Oslo at distributørene samarbeidet om pris overfor dem.
Oslo Kinematografer fi