Kommentar
Terje Emil Johannessen
Hvorfor denne blodfattigheten,
Fossan-Waage?
Prioriteringer i lokalpolitikken er ei van-
skelig greie. For de som følger det politis-
ke miljøet i regionsenteret, er landskapet
fylt opp av dilemmaer som burde utløse
debatter med atskillig mer styrke enn det
som det er mulig å få øye på utenfor de
etablerte partiforsamlingene.
Haugesund er en fargerik foreningsby og
det frivillige engasjementet lovprises i mange
sammenhenger, enten vi snakker om klassis-
ke barne- og ungdomsorganisasjoner og –
klubber, de mange humanitære organisasjon-
ene og et bredt spekter av andre foreninger
og lag som engasjerer alle aldersgrupper i so-
siale, hobbybaserte eller ideelle aktiviteter. I
stor grad snakker vi om byens sosiale liv, om
møteplasser som er særdeles viktige for til-
hørighet og naboskap, menneskelig modning
og å delta i gode opplevelser ut over den dag-
lige dont i skole, familie og jobbliv.
I dagens bysamfunn koster det mye å drifte
en oppegående forening eller organisasjon.
Det er uungåelig om alle skal inkluderes,
nye medlemmer rekrutteres og skoleres. For
mange strekker ikke medlemskontingentene
eller dugnadsinnsats til. Pengerulling, utlod-
ninger, basarer, loppemarkedet og rekrut-
tering av sponsorer har blitt en dyd av nød-
vendighet for svært mange, ikke minst for å
få tatt nødvendige investeringer i teknisk ut-
styr og egnede lokaler eller aktivitetsarener.
Opp gjennom årene har også kommunen tatt
et medansvar ved å gi tilskudd både til drift,
prioriterte aktiviteter og tilskudd til lønn for
tillitsvalgte som kan stille opp på hel- eller
deltid for å få virksomhetene til å gå rundt
på dag- og kveldstid. Et særdeles verdifullt
bidrag til mange.
De økonomiske konsekvensene av å be-
stemme seg for å bruke kommunens forven-
tede framtidige andel av de årlige overskudd
fra eierskapet i Haugaland Kraft i en spekula-
tiv investering i råtne amerikanske boliglån,
ble en økonomisk katastrofe for fellesøkono-
mien i regionsenteret. Bremseklossene ble
satt på, det er tatt tøffe tak. Og blant dem er
bidragene til byens forenings- organisasjons-
og idrettsliv mer eller mindre frosset fast i
mange år. Mange foreninger, lag og organisa-
sjoner har sannelig ”trødd sjøen ei stond”. Et-
ter at haugesunderne ikke minst har bidratt
til å ordne opp i egen kommunal økonomi ved
å akseptere fastfrysing i mange kommunale
tjenester, tøffe grep i eldreomsorgen spesielt,
aksepterte byens befolkning også en stor øk-
ning i den usosiale kommunale eiendomsav-
giften. Effektene kom. I fjor kunne Fylkes-
mannen stryke
Haugesund fra Robek-lista.
46 JOBB & NÆRING
Spørsmålet er om vi på vei mot budsjettåret
2019 kan se noen tegn på at kommunen har
til hensikt å ”ta opp igjen tråden” overfor by-
ens frivillige?
Det er mens mange frivillige krefter i byen
forventer at det nå kommer signaler om at by-
styret viser større raushet og vilje til å hente
opp tidligere tilskuddsnivåer og justere dis-
se i forhold til kostnadsutvikling og aktuelle
prosjekter og investeringer som ligger foran.
I en slik situasjon er det svært betenkelig at
Sentrumsforeningen i Haugesund kommer
inn fra sidelinjen med et behov for et bety-
delig økt kommunalt bidrag for å finansiere
nye julegate-dekorasjoner i regionsenterets
sentrumsgater.
Medlemmene i sentrumsforeningen og
eiendomsbesitterne i handegatene er i ferd
med å svekke de mulighetene byens folke-
valgte har for å forsterke innsatsen overfor
foreningslivet. Ved å løsrive julegate-saken
fra budsjettbehandlingen og nappe ut en
stor sum før budsjettet skal behandles, skjer-
mes pengene fra en tøffere prioritering. Med
god grunn kan vi stille spørsmål om hauge-
sunderne ønsker å prioritere julekos i sen-
trumsgatene i halvannen måned framfor
økt armslag på helårsbasis til det frivillige
organsiasjons- og idrettslivet. Behovet for
å komme opp på et høyere tilskuddsnivå er
stort og etterspurt blant et stort antall slitere.
Og jeg tror ærlig talt at både haugesunderne
og haugalendingene hadde kunnet leve med
sentrumsgater uten jul