ham. Han var så irritabel. Mye knurring.
Mye grov bjeff. Grove knurrelignende
lyder.
Utagering.
Mimbus og han røk i tottene på hveran-
dre 1, 2 og 3 ganger for dagen. Han
hadde veldig dårlig språk og forsto seg
ikke på andre hunder. (Trolig forsto
han seg ikke på folk heller.) Mimbus og
Anton har ikke krangla nå. Men det tok
nok 3 måneder før de var helt trygge på
hverandre. Det var aldri noe alvorlige
konflikter. Mest lyd og barking.
Nå skiller jeg de grove lydene ifra hveran-
dre. For Anton er grov i målet og som
regel bare glad.
Første dagene glefset og snappet ham.
Det gikk også fort over. Uten at vi foku-
serte på det.
Da han kom, hadde han ufattelig mye
tugger. Så fort pelsen var av, følte han seg
mye bedre. Mye glefsing i starten. Men
han skjønte fort at jeg hjalp ham. Da vi
var ferdig med klipp, kom den gladeste
Anton frem. Jeg kjente ham ikke igjen.
På 1 år lærer han å stole på meg. Etter
hvert stolte han på mange ulike hunder.
Han får selvtillit. Kjenner på mestring.
Han lærer «sitt». Dekk. Apport. At turer
kommer jevnt. Litt problemløsning via
rallyskilt og IQ-leker. Han sover bedre.
Han takler ulike miljø. Og han stoler på
fremmede. Han har fått et mye bedre
hundespråk. Og han er mye lettere å lese
nå. Mye blidere. Halen logrer alltid.
Han får venner. Han går ned i vekt. Byg-
ger muskler og takler stadig lengre tur og
opplever enda mer.
Han har bodd på flere hotell. Vært med å
sett på hundeutstilling. (Han var livredd
på den tiden.) Han har sovet i telt. I bil. I
kombicamp. Hjemme hos folk. På hytte.
Og gått tur i små og store byer. Første
gang han ble med på besøk til andre,
klamret han seg til meg. Ville ikke ned på
gulvet. Nå har han overnattet borte uten
problemer. Og elsker å være med over alt.
Han har fått venninner vi turer med. Han
er en flink onkel til valpen Gaia. Han for-
står seg ikke på katten. Men har innsett at
hun er kommet for å bli. Han jager henne
ikke.
Han har blitt godkjent besøkshund. I
november. Bare 10 måneder etter at han
nesten ikke taklet en klem av meg. Han
fant seg i håndtering. Men likte seg ikke.
Nå er det meste helt ok. Han elsker kos.
Kommer gjerne på fanget. Og har godly-
der.
Han klarer endelig å stå stille på bordet
når jeg klipper eller børster. Kam liker
han fortsatt ikke. Han er hårsår.
I fjor måtte han dopes for å ta en blod-
prøve. Nå samarbeidet han så fint på
massasje og laserbehandling. I fjor var
han usikker på dyrlegen. I år bare logret
han.
Veien til lykke for Anton er mat. Godis.
Tur. Mer mat. Mer godis og kjærlighet.
Når jeg roser ham, er han så stolt.
Han er redd sinte stemmer. Når jeg
stresser, skjelver han. Ellers er det ikke
mye som minner om Anton i fjor.
Jeg har ikke vært noe suveren hundetren-
er. Det er Anton som gjør jobben. Han vil
opp og frem. Han vil leve. Han har mye å
gi. Å, han elsker å oppleve eventyr!
Han er en så glad og lykkelig hund. Som
lærer så fort! Jeg hadde nesten glemt hvor
usikker jeg var på ham de første ukene.
Anton er en gave!
9