Anton
av Merethe Wasbråten
For 1 år siden kom Anton til oss.
Lite visste jeg hva slags eventyr han ville
gi oss.
Han har lært oss så mye hvor langt en
kommer med kjærlighet.
Han har lært meg tålmodighet.
Han har vist oss hvor mye en voksen
hund kan trygges og læres.
Han har skapt seg utallige venner i løpet
av året.
Anton gir alt. Og jeg usikker på hvem
som oppdrar hvem
Ingen hund er håpløse. Og han var over-
hode ingen problemhund.
Men Anton er en hund med problemer.
Og problemer er til for å løses. Vi tar tak
i utfordringene, en etter en.
Han var misforstått. Han hadde mye
stress. Og han er en morsom klovn som
ønsket et liv å utfolde seg i. Han ville leve.
Han lengtet etter eventyr! Og som rastløs
«kjærring» passer vi sammen som hånd i
hanske!
Det første vi startet med, var å få slutt
på hoppingen. Han var som en sprett-
ball. Alle følelser kom ut i hopping. Han
boblet rett og slett over. Komisk. Ja. Sunt?
Nei.
Med problemer i bakparten gjorde ikke
all hoppingen ham godt.
Vi overså hopping. Men belønnet ro. Han
måtte lære seg «sitt». Når vi tok fram
båndet hans — han forsto «tur» — så
hoppet han to meter i været. Boiiing,
boiiing, boiiing. (Mulig han er i slekt
med Tigergutt i fra Hundremeter?)
Det hjelper ikke å kjefte eller skrike.
Stresset hund blir ikke rolig når eier
stresser.
8
(Her har jeg feilet mange ganger, jeg
feiler nok igjen. Altså. Å ikke stresse meg
opp når hundene stresser.)
Vel. Jeg tok fram bånd. Hund hopper.
Jeg hang bånd på plass. Slik drev vi på.
Mange ganger for dagen. Vi gikk ikke ut
før han hadde beina på gulvet. Vi trente
også når vi ikke skulle ut.
Samme med døra. Jeg tar i håndtaket.
Hunden hopper. Jeg slipper. Går et skritt
tilbake. Hunden sitter. Jeg tar i døra.
Tålmodighetsarbeid.
Til slutt kobler hunden at «sitt» gir
belønning. Belønning for Anton var tur.
I dag har jeg nesten glemt hoppingen.
Det skjer så sjeldent nå. Han er god på
«sitt».
Mat. Her var også hopp og sprett. Det
aller viktigste i livet for Anton var tur og
mat. Og her trente vi «sitt». Jeg kunne
ikke åpne kjøleskapet før hoppingen var
i gang. Nå kan han vente i stua eller sitte
pent mens jeg lager mat. Han spiser på
«vær så god».
Han stjal mat. Fra hånda. Fra barn. Fra
Mimbus.
Samme opplegg. Sitt. Ro. Mat kommer.
Det lærte han fort. Å ikke stjele. Mulig
pga. Mimbus også sa i fra? Det gikk
egentlig av seg selv. Nesten ubemerket.
Anton sluker mat. Vi jobber med å spise
roligere. Her har vi ikke lykkes. Det hen-
der han koser seg med tyggeting. Men
stort sett blir mat inhalert …
Resultater.
Når han ikke hopper, synker stressnivå.
Han lærer ro. Og med ro lærer han etter
hvert selvkontroll. Lytte og lære.
Det er mye mindre lyd.
Den første tiden var jeg veldig usikker på