FOTOPROSJEKTET
for prosjektet.
I slutten av juni var vi tilbake i Viñales( Sven bor nå i Tyskland) og jobbet oss gjennom listen med bilder som manglet. Deretter hadde vi planlagt å møtes under dokumentarfotofestivalen i Perpignan i september. Vi plukket ut 250 bilder hver fra vårt bildearkiv, som vi fikk laget kopier av og tok med til Frankrike. Der begynte vi den første grovsorteringen av bildene vi hadde tatt med, og begynte å se etter en vinkel som naturlig dukket opp mens vi gikk gjennom dem.
Ikke ferdig likevel Det vi endte opp med, var å bygge opp historien om gården rundt de enkelte individene. Vi kommer til å la hver person – fra alle tre generasjoner – få sitt eget kapittel. Redigeringen vi gjorde i Perpignan, var bare den første, grove bearbeidingen av bildematerialet fra Viñales, men det har gitt oss en retning og et moment videre. Samtidig innså vi at vi fortsatt mangler bilder av familiemedlemmene på gården. Blant annet jobber én av søsknene i andre generasjon på en sigarfabrikk like utenfor landsbyen Viñales, mens én av de andre gjør rent i en utleiestue for turister. Hun har dessuten en datter som går på internatskole i provinshovedstaden Pinar del Río. Vi mangler bilder av dette – og en del andre temaer.
Sven og jeg må altså tilbake igjen – og prøver å finne noen datoer der vi begge kan dra neste år. Noe av lærdommen her er at når du setter i gang med et fotoprosjekt – stort eller lite – må du ikke gi opp før du har utprøvd alle muligheter og vinkler. Du må ikke sette sluttstrek før du er absolutt fornøyd og vet med deg selv at dette er så bra som det kan bli. Det er fort gjort å bli litt slapp i trøyen når du har bygget opp en etter hvert anselig mengde bilder. Men du er ikke ferdig før du er ferdig. Det var blant annet noe av det flere forelesere under festivalen i Perpignan understreket.
Å følge familien Nuñez gjennom snart tre tiår har ikke bare vært et fotografisk prosjekt, men også en personlig reise. Jeg har fått være vitne til livets gang på en liten gård i Viñales – med fødsler og dødsfall, hardt slit og små gleder, håp og utholdenhet. For meg har dette blitt mer enn en historie om én familie på Cuba; det er også en fortelling om menneskelig styrke og livskraft, om hvordan vi finner mening selv når vilkårene er krevende. Og kanskje ligger det nettopp her en påminnelse til oss alle – at de store historiene gjerne finnes i de små livene, og at fotografiets sanne verdi er å gi disse livene en stemme.
På Skrått Otto skriver et månedlig nyhetsbrev kalt På Skrått. Der gir han små drypp av inspirasjon og tanker om fotografi. Meld deg på her.
Ottos blogg Du kan også lese mer om Ottos betraktninger om fotografi på hans blogg. Den kan du lese her.
Otto von Münchow
jobber som dokumentar- og fotojournalist over hele verden, med Bergen og Seattle som baser. Han leverer reportasjer til norske og internasjonale magasiner, holder work shops og har gitt ut to e-bøker, bl. a.‘ Photographically Seeing’, som han har hentet inspirasjon fra til sine artikler i Fotomag.
HØSTUTGAVE Nr. 6- 2025
75