FOTOESSAY: GATEFOTOGRAFERING
Gdańsk, Polen. Foto: Bjørn Joachimsen.
Utgangspunktet vårt kan gjerne være at vi tenker at andres liv er mer spennende enn vårt eget. At vår rolle er å være historiefortellere. Noen ganger jakter vi på det unike øyeblikk, det særegne – til og med noen ganger det « rare ». Men vi kan like gjerne søke å fange « hverdagsøyeblikkene ».
Gatefoto kan ses på som en form for dokumentarfoto, med den særegenheten at øyeblikkene som fanges utspiller seg i det offentlige rom. Hva dette offentlige rom skal være, trenger ikke å være strengt definert. Du kan fotografere mange andre steder enn det som konvensjonelt betegnes som gater. Ta like gjerne med kameraet til strender, i skogen, i parker, på en sentralstasjon eller i et museum. Du kan fotografere og publisere bilder som er tatt på nærmest enhver type offentlig rom. Her ønsker jeg å oppfordre til kreativitet.
Gatefotografiets historie Gatefotografiets historiske røtter kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet, da fotografiet ble mer tilgjengelig og brukt som et verktøy for å dokumentere hverdagslivet i urbane omgivelser. Fotografiske pionerer som Eugène Atget i Paris og Jacob Riis i New York tok bilder av bylandskap, arkitektur og sosiale forhold med formål om å dokumentere og øke offentlig bevissthet om sosiale problemer.
På 1920- og 1930-tallet oppsto en modernistisk bevegelse innen dokumentarfotografi, hvor kunstnere som Paul Strand og Henri Cartier-Bresson fokuserte på å fange spontane øyeblikk i dagliglivet, ofte med en kunstnerisk tilnærming. Cartier- Bresson bidro spesielt med konseptet om det « avgjørende øyeblikk », som refererer til å ta bilder av øyeblikk som er fulle av mening og essens.
I etterkrigstiden og frem til i dag har gatefotografer brukt fotografiet for å illustrere urban kultur, marginaliserte grupper og endringer i bylandskap, noe som gjør gatefotografiet både til en kunstform og et verdifullt sosialt dokument.
En bemerkelsesverdig fotograf i denne sjangeren
AUGUST Nr. 5- 2025
83