GUIDE | OM KREATIVITET
dreier seg om ytre anerkjennelse, glemmer vi å nære vår indre drivkraft. Vi begynner å sammenligne, prestere, imponere. Det som styrer er hvordan andre oppfatter deg og ditt skapende. Vi skal hele tiden sammenlikne, men når vi blir mer opptatt av å gjøre det godt enn bare å gjøre det, mister vi evnen til å blomstre fritt og uhemmet.
Som barn i vannet spurte vi aldri om vi hadde « suksess ». Vi bare lekte. Det handlet ikke om å svømme så langt som mulig eller så fort som mulig, slik tradisjonelle mål på suksess vil ha det til. Hvorfor slutter vi med det som voksne? Gleden vår kan ikke måles i sekunder eller meter eller hvor
” mye. Eller hvor mange premier vi vinner. Det gjelder i aller høyeste grad den genuine verdien av kreative bestrebelser.
For å bruke vannanalogien litt til: Suksess er ikke å nå så mange strender som mulig, eller å skryte av alle øyene vi har klart å svømme til. Suksess er å omfavne utfordringen og nyte samspillet med vann, å kjenne glede i selve svømmetaket. Kreativ suksess er ikke eksterne resultater, men den indre belønningen.
Måten verden definerer suksess på fungerer ikke for vårt kreative liv. Det er ikke en liste over prestasjoner. Suksess, i kreativ forstand, er å leve et meningsfylt liv – svømme i havet og nyte øyeblikket eller gjøre det samme når du fotograferer. Det er noe så banalt å tilbringe tid med familie og knytte bånd med venner. Bli kjent med mennesker eller naturen når du fotograferer. For å lykkes må vi kjempe, men vi må kjempe på riktig måte. Suksess handler ikke bare om å rette oppmerksomheten mot deg selv. Hopp i vannet og svøm, slik at du kan oppdage verden, ikke for at verden skal oppdage deg.
Fryktens hemsko Et stort hinder for vår kreativitet er frykt, ikke å tørre. Skal du være kreativ må du ta sjanser. Vi er redd for ikke å være gode nok, vi er redd for å
Som barn i vannet spurte vi aldri om vi hadde « suksess ». Vi bare lekte. Det handlet ikke om å svømme så langt som mulig eller så fort som mulig, slik tradisjonelle mål på suksess vil ha det til.
tabbe oss ut, vi er redd for å se ut som en tosk. Noen ganger til og med redd for en dødelig utgang. Men som Marcus Aurelius har påpekt, det er ikke døden mennesket bør frykte, men det bør frykte å aldri begynne å leve. Å snakke om døden er kanskje litt søkt, for det er sjelden vi setter oss selv i dødsfare når vi fotograferer, men det kan likevel oppleves slik. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett svettedråpene piple frem når jeg ber en workshop-deltaker ta kontakt med et helt fremmed menneske for å fotografere hen. Vi må ut av komfortsonen. Det er noe jeg ofte nok har skrevet om, at det er nødvendig å handle utenfor den kjente og sikre boksen. Du må utfordre seg selv for å stimulere kreativiteten din. Det er utenfor komfortsonen at kreativiteten får luft.
Veien til større kreativitet er ikke brolagt og trygg. Den går gjennom uvær, risikable sund, urolige bølger og farlig strøm. Noen ganger tar vi vann over hode eller faller pladask uti. Det kan gjøre vondt, det kan være ubehagelig, det kan være ydmykende. Men det er da du virkelig lærer. Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, sies det. Så bør en kanskje ikke strekke strikken så langt at en faktisk risikerer å se døden i hvitøyet.
Vann over hodet For noen år siden dro partneren min og jeg til vestkysten av Olympic-halvøya i delstaten Washington, USA for å padle kajakk. Det er en kyststripe der Stillehavet står rett inn. Som ofte er tilfellet langs den kystlinjen, pisket vinden inn fra havet, det var kaldt, og bølgene slo mektige inn over strendene. Det var ikke forhold for å legge ut på noen kajakkturer.
Vi koste oss like fullt, nøt den sterke kulingen i håret og følte oss veldig levende da vindkastene slo ned mot oss. På et tidspunkt dukket tanken opp om at vi kunne bruke de tunge bølgene til å øve på padling under vanskelig forhold, sikkert og
AUGUST Nr. 5- 2025
102