t em a : bil d e a rk i v e t
28
ARKIVERING AV
FILM OG FILER
Evig eies kun det tapte…
Å ta vare på bilder for evigheten er ingen enkeltpersons jobb.
For det første er det en formidabel utfordring å bevare bildene
intakt i hele vår egen levetid. For det andre må vi også ha noen
til å overta lagringsstafetten etter at vi selv tar farvel med
denne verden. Det er vanskelig, men ikke umulig.
Av Toralf Sandåker
B
åde amatørfotografer, fotoansvarlige i næringsliv og orga-
nisasjoner og yrkesfotografer har et ansvar for å ta vare på
fotografier som har verdi for oss selv og de som kommer
etter oss. Mange av oss har selv fotografert med film, eller har
overtatt album og filmer fra andre i familien, mens digitale foto-
grafier er blitt den vanligste lagringsformen i dag.
Filmen forvitrer
Fargefilm, med et unntak for Kodachrome, består av flyktige
fargestoffer som svekkes allerede etter ganske kort tid. Eldre
film, også sorthvittfilm, ble laget av ulike former for acetat, som
over tid forvandler seg til eddiksyre. Nyere fargefilm, og omtrent
all film etter 1990-tallet, er laget på polyesterbase. Disse er ikke
problemfrie, men har klart bedre holdbarhet. Verst ute er nesten
all film laget mellom ca. 1930–1950, som for en stor del er tapt
eller radikalt svekket, også i offentlige arkiver. Også mye farge-
film laget etter den tiden, særlig film som er vist i projektør (både
lysbilder og levende film), er alvorlig svekket eller skadet.
De eldste filmene, fra Kodak kom med de første fleksible film-
rullene, ble laget i ulike nitratsammensetninger. Disse var uhyre
brannfarlige, og tålte varme svært dårlig. Riktig gamle glassplater
med sorthvittemulsjon kan være svært godt bevart, hvis emulsjo-
nen har vært komponert av motstandsdyktige pigmenter, og blitt
forskriftsmessig fremkalt, fiksert og skylt.
Oppbevaring av film og papirkopier
Ideell oppbevaring av film er ved ca. minus 18° til minus 20°C og
en stabil, lav luftfuktighet innpakket i tette poser eller bokser av
Nr. 5 – 2019