GUIDE | SELVPORTRETT
seg selv i et bilde med intensjon. Selvportrettet kan være et svar på spørsmålet: Hvem er jeg? – men det kan også stille spørsmålet tilbake til betrakteren.
Selvfølgelig finnes det flytende overganger. Noen selfies er gjennomarbeidet og kunstneriske. Og noen kunstneriske selvportretter spiller med selfie-estetikken. Det viktige er ikke teknologien, men motivasjonen og uttrykksbevisstheten bak bildet.
Det tekniske Å fotografere seg selv er teknisk sett mer krevende enn å fotografere andre. Du vil ganske raskt møte på en rekke utfordringer – så la meg trekke frem noen løsninger, basert på egne erfaringer.
La meg først se på utstyret du trenger, som ikke er så mye mer enn det du vanligvis fotograferer med. Først et stativ. Jeg er ingen tilhenger av stativ, men når vi snakker om selvportrett, er det nærmest uunnværlig. Det gir både stabilitet og forutsigbarhet.
Dernest, når du ikke selv står bak kameraet, må du ty til selvutløser, fjernkontroll eller intervallutløser. Da jeg tok mine første seriøse selvportretter – mange år etter den mislykkede oppgaven jeg fikk da jeg studerte fotografi i New York – brukte jeg selvutløser. Det viste seg raskt å være en tungvint løsning. Først måtte jeg sette selvutløseren i gang, dernest skynde meg på plass, forsøke å samle både uttrykk og verdighet, og så tilbake igjen for å gjøre klar neste eksponering. Det ble mange turer fram og tilbake.
Løsningen ble en trådløs fjernutløser med infrarød overføring – en liten sender i hånden og en mottaker koblet til kameraet. Den gjorde jobben, selv om hele oppsettet ble litt klumpete. Jeg forsøkte senere en fjernutløser med blåtann, som i teorien skulle være mer elegant, men i praksis bare skapte hodebry. Det var hver gang et styr å kople sammen sender og kamera, og jeg ga til slutt opp og vendte tilbake til den infrarøde løsningen. Den funker alltid – og er enkel i bruk.
”
Noen selfies er gjennomarbeidet og kunstneriske. Og noen kunstneriske selvportretter spiller med selfie-estetikken. Det viktige er ikke teknologien, men motivasjonen og uttrykksbevisstheten bak bildet.
Når fotografen ikke står bak kameraet En annen utfordring er fokus og komposisjon. Jeg pleier å sette en eller annen gjenstand der jeg planlegger å stå eller sitte, og bruker den som referanse for å stille skarpt med manuell fokus. Jeg har også eksperimentert med kontinuerlig autofokus og ansikts- og øyegjenkjenning, men det treffer ikke alltid like godt, synes jeg. Mange bruker en app eller en skjerm som kan vendes for å se seg selv i sanntid, og det gir definitivt bedre kontroll. Selv foretrekker jeg å jobbe litt i blinde. Jeg liker usikkerheten, og jeg liker at tilfeldighetene får en finger med i spillet – ofte er det da de mest interessante bildene oppstår. Det gir rom for det uventede. Jeg prøver å komponere så godt jeg kan på forhånd, og så får resten gå som det går.
Lyssetting byr også på sine egne utfordringer. Når du står som modell foran kamera, er det vanskeligere å se hvordan lyset faktisk faller. Du må regne med å ta en god del testbilder før det hele sitter. Både lett overskyet lys fra himmelen, vinduslys og kunstig lys med softbox fungerer fint. Det er lys som er lett å håndtere. For egen del utnytter jeg konsekvent eksisterende lys.
Så er det posering og kroppsspråk. Det er krevende – ikke minst fordi du ikke ser deg selv i øyeblikket. Det er jo vanskelig nok å få uttrykk og kroppsspråk til å sitte uansett, og det er vel kanskje derfor du helst vil være bak kameraet. Her må du bare kaste deg ut i det og regne med at en god del bilder ikke overlever redigeringen senere. Litt øvelse foran speil – eller videoopptak du kan bruke som referanse – kan være nyttig. Eller igjen bare la det stå til.
Og siden jeg er inne på redigering og følgelig etterarbeidet: Selvportretter krever ofte mer tid i redigering og etterbehandling, både fordi det tekniske ikke alltid sitter helt, og fordi det tar tid å finne frem til de bildene som faktisk uttrykker det du forsøker å si – eller føle – med portrettet.
SOMMERUTGAVE Nr. 4- 2025
76