GUIDE | SELVPORTRETT
”
Det finnes ikke én
den amerikanske fotografen Robert Cornelius – kort tid etter at daguerreotypiet ble introdusert.
Gjennom 1900-tallet ble selvportrettet en sentral del av mange fotografers praksis. Man Ray og Claude Cahun brukte selvportretter til å utforske kjønn, identitet og kropp, ofte i en surrealistisk og eksperimentell form. Også Andy Warhol fortsatte i samme sporet i midten av det 20. århundre. Og i nyere tid har kunstnere som Cindy Sherman tatt selvportrettet i en helt ny retning – hun iscenesetter seg selv i en rekke roller og karakterer for å kommentere kultur, klisjeer og stereotype forestillinger.
La meg til slutt trekke frem Francesca Woodman – en fotograf det er umulig å komme utenom når vi snakker om selvportrettet. Hun var ung, talentfull, og særlig kjent for sine intense og nærmest magiske svart-hvitt-bilder av seg selv, de fleste tatt på 1970-tallet. Bildene hennes har en egen sårbarhet og tilstedeværelse – som om hun speidet etter noe dypt der inne, noe bare kameraet kunne hjelpe henne med å finne.
Woodman slet med depresjoner, og brukte selvportrettet som en måte å nærme seg selv på – kanskje som et forsøk på å forstå, kanskje som en vei mot lindring. Hun utforsket mørket hun bar på, med en ærlighet det er vanskelig å se bort fra. Tragisk nok tok hun sitt eget liv, bare 22 år gammel.
Et vidt spekter av uttrykk Felles for disse fotografene er at de ikke nødvendigvis forsøker å vise sitt « sanne jeg ». I stedet bruker de seg selv som råmateriale – som en visuell figur de kan forme, manipulere og iscenesette for å uttrykke ideer og fortellinger.
Det finnes ikke én riktig måte å lage et fotografisk selvportrett på – tvert imot rommer sjangeren et helt spekter av uttrykk og tilnærminger.
I det dokumentariske selvportrettet møter vi ofte fotografen i hverdagslige eller selvutforskende situasjoner – ærlig, nøkternt, kanskje nesten som en visuell dagbok. Her handler det om å vise seg
riktig måte å lage et fotografisk selvportrett på – tvert imot rommer sjangeren et spekter av uttrykk og tilnærminger.
selv slik man faktisk er, eller i det minste slik man opplever seg selv i øyeblikket.
I den andre enden finner vi det iscenesatte selvportrettet. Her konstrueres en scene, og fotografen trer inn i en rolle – som karakter, symbol eller fiksjon. Det kan være teatralsk, surrealistisk, satirisk eller fortellende – eller alt på én gang. Det handler ikke nødvendigvis om å avsløre seg selv, men kanskje om å spille seg selv – eller noen helt annen.
Så har vi de mer antydende selvportrettene – de abstrakte eller fragmenterte. Her er det ikke nødvendigvis ansiktet som står i sentrum, men kanskje en skygge, en refleksjon i et vindu, en hånd, en rygg, en silhuett. Fotografen er til stede, men på skrå – som en antydning, et ekko.
Og til slutt: De konseptuelle selvportrettene. Her står ideen i sentrum. Fotografen bruker seg selv som verktøy for å uttrykke noe større – noe som kan handle om psykologi, kjønn, samfunn, tid eller identitet. Ofte er disse bildene stramme, gjennomtenkte og symbolske – og kan åpne for tolkninger som går langt utover det personlige.
Noe annet enn selfie Selvsagt har vi også selfiene. Så la meg like godt hoppe i det og prøve å beskrive forskjellene. Alle bruker jo i dag mobilkameraet til å ta bilder av seg selv. Disse deles gjerne i sosiale medier og har blitt en viktig del av hvordan vi presenterer oss selv i hverdagen. Selfien er ofte spontan, rask og preget av øyeblikket. Den er en form for kommunikasjon, et snapshot av hva du gjør eller er opptatt av akkurat nå, snarere enn en kunstnerisk ytring. Selfien viser som oftest et forskjønnende eller positivt bilde av den som fotograferer. Det er sjelden at en selfie er kritisk eller negativ.
Et fotografisk selvportrett, derimot, er vanligvis en mer bevisst og gjennomtenkt prosess. Her bruker fotografen seg selv som motiv for å uttrykke noe – kanskje noe personlig, samfunnskritisk eller poetisk. Det handler ikke bare om å vise ansikt eller hva en holde på med i øyeblikket, men om å bruke
SOMMERUTGAVE Nr. 4- 2025
74