SPONSET • MATTIAS KLUM
Tidlig morgen i Leh, Ladakh, India 2025. Foto: Mattias Klum.
fere surikater, viklebjørner eller kongekobraer på Borneo. Og så kunne jeg feste meg ved noen vakre, sølvlignende mønstre i vann, og ta mange bilder av det.
– Det slo ikke alltid an blant redaktørene i Washington?
– Jeg prøvde å gjøre en god jobb og ha respekt for oppdraget. Men det er en reise for meg. En kreativ prosess. I den prosessen er jeg er veldig åpen, og det er det beste jeg vet. Jeg elsker å havne i den flyten. Uansett om jeg er i Norge, i Sverige eller i Amazonas.
Det er den samme flyten som kommer, jeg glemmer bort tid og rom, og bare står i det jeg gjør.
– Disse ideene, de abstrakte bildene, har National Geographic og andre redaktører likevel publisert dem?
– Ja, det er det som er kult. Det kan være en visuell idé, en fortelling, som kanskje oppdragsgiver også er med på.
Man sprenger grenser og utfordrer. Om man gjør noe som er mer abstrakt, lekende, malerisk eller impresjonistisk, så kan det være at de ikke har forventet seg det. Men så ser de at det er lekkert. « Kanskje vi skal publisere det?» Det er klart at de vanlige magasinene har et ansvar overfor sine lesere. De ønsker kanskje ikke å bli for abstrakte.
Hvis du har 50 millioner lesere, og så er det 30 prosent som ikke bryr seg om slike bilder. Da utfordrer man kanskje for mye. Mange ganger har de sagt « Benytt det til dine utstillinger eller bøker, det som vi ikke bruker.»
Men iblant Valgte NatGeo bilder som utfordret konvensjoner, fordi det på en måte legger til en dimensjon.
Men tilbake til ditt spørsmål, hva jeg brenner mest for nå. Jeg samarbeider med en forsker som heter Johan Rockström. Han er svensk, men han er sjef for noe som heter Potsdam Institute utenfor Berlin. Vi holder på med vår tredje bok sammen, og den kommer ut i 2028.
Det er et prosjekt som jeg synes er kjempespennende. Det er veldig kult å jobbe med ham. Han er
MAI Nr. 3- 2026
54