PORTRETTET
titler som binder opp opplevelsen hos betrakteren . Han fotograferer heller aldri med kunstlys . Han stiller ikke opp , bruker ikke staffasje , og arrangerer ikke bilder . Det er lyset og hva som skjer der og da , som gjelder . Så prøver han å gjengi et lite utsnitt av virkeligheten så direkte han kan . Men det er ikke virkeligheten
– Fotografiet gjengir ikke virkeligheten , det er bare et utsnitt , som folk oppfatter ut fra sine egne forutsetninger .
Grafisk Han liker det grafiske uttrykket i bilder . Kanskje henger det sammen med at både faren og bestefaren var grafikere . De hadde eget trykkeri i 60-70 år til sammen , og hadde et grafisk blikk .
Rune liker farger , men sier selv han ikke er så god med det . Men han har fotografert i 50 år , og i mange år var det bare sorthvitt og mørkerom som gjaldt .
Under oppveksten på Bøler i Oslo , i åsen over Østensjøvannet , var det fiske , krepsing , trening og turer i skauen som gjaldt . Så fikk han lyst til å gå over fjellet etter skoleavslutning , han tror det var siste året på ungdomsskolen . Ta med fiskestang og fotoapparat , og gå .
Han jobbet fire uker i Fellesbanken i Oslo , og tjente 1000 kroner . For 995 kroner fikk han kjøpt en øst-tysk Praktica LTL med film , og da var det gjort . Da ble det slutt på fisking . Fra da av var det bare fotografering og mørkerom .
Barnets øyne Både i jobb og gjennom kamera har Knut rune Johansson vært opptatt av barn . I sin fotobok « Angsten har mange ansikter » ( 2020 ) skriver han i innledningen til den delen som omhandler barn :
De voksne hører hva jeg sier , men ikke hva jeg mener De ser hvor jeg skal , men ikke hvor jeg vil De ser hvem jeg er , men ikke hvem jeg vil være
I boken publiserer han 14 av de mer enn 30 bildene han stilte ut i Asker kunstforening i 2007 , med
APRIL Nr . 2 - 2021
51