portrettet
Essensialist
gjennom 40 år
– Hvor lite kan et bilde inneholde og allikevel fortelle noe?
Slik åpnet Fotograf Leif Preus teksten til utstillingskatalo-
gen da Morten Løberg i 1982 hadde separatutstilling i Preus
Fotomuseum i Horten.
Av Toralf Sandåker
B
ildet Preus siktet til, var «Ursa Major» (side 37) – et bilde
av tre stjerner på nattehimmelen, avtegnet som enkle,
tynne og hvite streker mot en helt sort flate.
Leif Preus’ refleksjon rundt dette bildet ble retningsgivende
for Løbergs senere utvikling av et personlig uttrykk.
– Men kan et bilde bli for enkelt?
– Ja, det kan det jo. Utfordringen er å balansere på en kniv-
segg, hvor bildet er forenklet, men likevel forståelig. Det må være
et minimum der for at det skal fungere som et bilde.
Løbergs bilder er konkrete, men ikke åpenbare. Det er ofte
åpne rom og landskaper, der mennesker er til stede, men like-
vel på avstand, og ikke portretteres som personer. Det gir rom
for å stille spørsmål. Bildene er sanne, og bygger på fotogra-
fiets dokumentariske egenskaper, men også utsnitt som ofte
har et element av fremmedgjøring i seg.
– Jeg lager bilder som i mine øyne er spennende visuelle
uttrykk, som jeg håper har en klangbunn også i andre mennes-
ker. Mye av det spiller på rent menneskelige erfaringer. Hvis jeg
finner et øde landskap og tar et utsnitt som understreker øds-
ligheten, tror jeg mange som sliter med ensomhet kan kjenne
seg igjen i det, uten at det er noe mål i seg selv. Jeg tror det er
slik at når man jobber personlig med fotografi, man graver litt i
menneskelige dyp på ulike måter.
– Mens vi snakker om øde landskap – det virker som du
er spesielt opptatt av fly og romfart?
– Jeg har alltid vært opptatt av fly. Romfartsinteressen har
mer kommet de siste årene. Men jeg er jo en ‘Apollo-unge’. Jeg
var 16 år under den første månelandingen i 1969. Den tiden satte
sitt preg på kunst generelt – romfart, månen og verdensrommet.
MARS
Nr. 1 - 2020
35