Test - Høyttalere
Roksan Darius
mindre, for selv om Roksan har hatt som mål å skape
en lettdreven høyttaler, opplever jeg egentlig at den er
temmelig effekthungrig. Derimot har de truffet blink
på sine andre mål, dette er som nevnt en svært sjelden
plante, Darius kan så visst imponere flere enn novisene innen hifi, dette er et kunstverk av en høyttaler,
intet mindre.
eleganse. Men ser vi det i absolutte
termer, er det fortsatt selvsagt at Aurum Vulkan eller
Marten Coltrane for den del, er (mye) større høyttalere enn Roksan Darius. Men særlig mer overbevisende
enn det Roksan her har fått til, skal godt gjøres på såpass moderat store høyttalere!
Roksan Darius spiller med fylde, silkeglatt, innsmi-
Endelig kommer vi til musikken. Det skal litt til å vip-
grende, den omfavner lytteren med sin eleganse. Spesielt flott er det at de spiller så balansert og levende
selv på (svært) lavt volum, dette er slett ikke alle høyttalere forunt å få til. Det må rett nok på bordet at ingen trær vokser opp mot himmelen, så Roksan Darius
må nok også forholde seg til visse realiteter. Til tross
for sin eleganse og dynamisk livlige oppførsel på lavere volum, viser den nær utrolige bassgjengivelsen at
den ikke er helt ærlig. Det er en åpenbar pukkel her,
men selv om den er åpenbar, er den forbannet intelligent tenkt ut. Det er først når man begynner å skuffe
på litt seriøst med køl, at man oppdager en viss tendens til “entone-bass”, i det minste en viss mangel på
nyansering nedover. Altså, relatert til den moderate
størrelsen, så leveres det kopiøse mengder solid bass,
det gjøres dessuten med ufattelig overbevisning og
Side 92
pe den moderate kjempen Roksan Darius av pinnen
med musikk. Begynner vi på den enkle siden med
Sophie Zelmani og hennes låt “All about you”, kan
Darius briljere på alle fronter på en og samme gang.
Luftigheten er udiskutabel, dette er verdensklasse, det
gir ingen mening å debattere hvorvidt du har hørt
noe som er “bedre” på akkurat det, her er det åpent
helt inn i uendeligheten. Stemmen gjengis med en salig mildhet, Sophie Zelmani er så nær, så nær, man
nærmest føler hennes nærvær i rommet. De distinkte
gitartonene har et deilig smekk, allikevel fullstendig
blottet for hardhet, og de klinger og klinger. Samtidig kan vi “se” inn i et enormt rom med små elegante
klanger, lydkulisser og tilstedeværelse. Fyldigheten i
den totale gjengivelsen er i total balanse, og jeg har i
grunn ikke mer å tilføye. Det er vel akkurat sånn det
skal gjøres, tror jeg.
Så la oss like godt stupe tvers over banen, og la selveste
Deep Purple foredra det purunge 70-tallets bombe av
en låt, “Fireball”. Vi bruker 25-års utgaven (f…, selv
den er jo 20 år gammel!) og kliner til. Jo, dette funker.
Nesten. Darius har denne deilige, men balanserte fedmen som passer sånn musikk som hånd i hanske. Men
den har også kun et liten basselement, som må sloss
litt for å gjøre Deep Purple virkelige, og gi en slags
følelse av realisme til Ian Paice’s stortromme. Spiller
vi på moderat volum er det rene fryden. Men hallo,
spille “Fireball” på moderat volum? Ja, det skulle tatt
seg ut. Det er altså bare å vri opp. Her finner vi faktisk Roksan Darius’ grenser, lett som en plett. Roksan
drømte om en lettdreven høyttaler, men McIntoshen’s
lysende Wattmetre pirker opp mot 300-tallet. På den
positive siden virker høyttalerne til å ta dette med stor
ro, ingen vreng, ingen stress, det er fortsatt kontant og
kontrollert, ingenting som stikker av. På den negative
siden er det dog lett å høre at det dynamiske uttrykket, som briljerer på moderat volum, nå er helt borte.
Høyttalerne har gått i metning, og har ikke mer å gi.
Dermed blir det vel ikke akkurat sinna rock ut av dette her. Men pokker ta for en avslappet eleganse!
Klassiske verker kommer vi ikke
unna. Opus3 på platetallerknen, Bach, konsert i E-dur
for fiolin og orkester. Igjen får Darius briljere, skinne.
En viss overdreven mykhet (muligens), men for en
tone! Dette er så innsmigrende at det k