Test - Vinyl
spelar.
Dynavector DV 10x5: Her kan du velje mellom rett
i MM-inngangen, eller MC der du tilpassar 1 mV
og 47 kOhm. Rask prøving førte til at eg ville bruke
MM-inngangen til denne high output-MCsaken.
Det fungerte veldig greitt, såpass at eg ikkje gadd ta
jobben med å endre dipswitchane på MC-inngangen
til lågare gain.
Dei klanglege eigenskapane var heilt fine, meir
lineært enn gamle 103, men dynamikken var ikkje
så overveldande. Frekvensekstremane var nok også
meir korrekte, slik at du fekk høyre litt meir luft og
romoppleving oppover i diskanten, dessutan slapp
eg å bruke subsonisk filter – armmatchen var nok
betre her. Men skal eg vere heilt ærleg sakna eg safta i
dynamikken som kjem så veldig godt fram på konvensjonelle MC-pickupar i den andre inngangen. Til
gjengjeld kunne eg kose meg med perspektiveigenskapar som Denon 103 ikkje er i stand til å formidle.
Og detaljane – denne billegaste pickupen frå Dynavector er kjend for å vere ok, men ikkje meir enn det
innan denne idretten. Eg har ikkje høyrt DV10x5 så
detaljert og oppløyst nokon gong. Men dette er ein
pickup som stort sett klarer seg godt saman med det
meste. Eg måtte prøve noko meir krevjande for å
finne ut heile potensialet til dette riaatrinnet.
Accuphase AC 1:
Nede i pickupskuffa mi har eg ein sjeldan godbit.
Litt meir romantisk klang enn den velkjende AC 2,
EAT E-GLO
og noko korpulent i mellombassområdet, men med eit fantastisk lydbilde, og trass
alt likevel nøytral og oppløyst nok til å ha vore min
favoritt i nokre år attende på 70- og 80-talet. Det
som har berga denne gamle pickupen frå å slitast ut
(han har vel knapt 5 – 600 timar på nakken, trass
sine snart 40 år), er ugudeleg lågt utgangsnivå, berre
0,2 mV. Okei, eg har prøvd nokre riaatrinn som har
takla dette opp gjennom åra, men aldri eigd eitt av
desse. Overtydd om at det bør vere ein rørkonstruksjon som forsterkar pickupsignalet i mitt anlegg, har
ikkje funne nokon rør-riaa som har greidd å gjere
dynamikken skikkeleg levande. Det næraste eg har
kome har vore transistorbasert, så då har eg heller
funne ein litt kraftigare pickup (brukte lenge VdH)
og spelt på anna utstyr. Så det er alltid med visse
forventningar eg riggar opp AC 1.
Etter å ha gjort unna dei nødvendige justeringane gjorde eg klar Supertramp ”Even in the Quitest
Moments” i japansk, audiofil pressing. Her er det
massevis av rominformasjon og perspektiv av både
realistisk og ganske surrealistisk slag. Og dynamiske
nyansar.
Ganske som forventa var lydbildet fantastisk. Men
dynamikken var ikkje heilt slik eg hadde håpa på.
Det sy