Når arbeidslivet mitt ikke
BLE SOM JEG HADDE TENKT
J
eg søkte - og fikk - jobb i en kommune i
Trøndelag. Kontaktlærer for en fin gjeng
ungdommer som nettopp hadde tatt
steget fra barneskolen og opp til ungdoms-
skolen. Jeg underviste i engelsk, norsk og
samfunnsfag og hadde de fineste opplevel-
sene sammen med elevene når vi endte opp
i samtaler og også gjerne diskusjoner rundt
temaene som sto på agendaen. Ofte skled alt
ut i debatter om ting som var langt unna den
opprinnelige dagsorden.
Og jeg stortrivdes, jeg hadde truffet blink når
det gjaldt valg av yrke. Men på begynnelsen
av 2000-tallet endret alt seg. Noen hendelser
i livet setter for djupe spor. Spor som verken
smelter bort i vårsola eller forsvinner i snø-
stormen. Jeg gikk inn i noen år med sykemel-
dinger. Som førte til at det var bedre for meg
og elevene at jeg sa fra meg funksjonen som
kontaktlærer og heller ble faglærer. Både
arbeidsgiver og kollegaer viste tålmodighet,
de ønsket meg alt vel og så fram til å få meg
tilbake.
ville på lange turer hver dag. Noe manglet.
Rådgiveren forsto meg når jeg sa at jeg ville
være med (på min måte) i arbeidslivet. Så han
sendte sin bestilling til Trollheim: ei dame på
40 år, ikke klar for et fast arbeidsforhold, men
som har et ønske om å tilhøre en arbeidsplass
på andre premisser enn det som vanlig er.
Trollheim tok imot forespørselen og kon-
taktet meg. Og sammen med dem fant vi et
kompass å følge. Jeg fikk innvilget VTA (varig
tilrettelagt arbeid). Arbeidsplassen min ble en
barneskole i Surnadal. Jeg fikk bidra med mitt
i klasserommet, men når tunge dager kom
fikk det ikke konsekvenser for elevene eller de
andre lærerne jeg arbeidet i lag med. I seks år
bidro jeg med min kunnskap der. Til tider var
det vanskelig å fortelle foreldre at jeg var ufør,
noen lurte jo på hva min rolle egentlig var.
Tida gikk. Etterhvert sa jeg fra meg tillitsver-
vet jeg hadde i Utdanningsforbundet. Der-
etter takket jeg nei til rektorstilling. Og etter
flere år med nederlag måtte jeg legge inn
hansken. I en alder av 40 var jeg 100 prosent
ufør. Jeg kan beskrive det som en kjærlighets-
sorg. Jeg mistet noe jeg trodde skulle være en
del av meg i uoverskuelig framtid. Ting endrer seg. Vi er alle på stadig fart fram-
over. Om du er arbeidstaker eller ufør eller
arbeidsledig. Så sammen med rådgiveren min
i Trollheim fant jeg ut at jeg ville endre kurs.
Med bakgrunn som lærer kunne jeg delta som
en slags kursholder sammen med Trollheims
ansatte. Trollheim avholder kurs for arbeids-
ledige og der fikk jeg muligheten til å stå
foran tavla og bruke pedagogen i meg. Men å
forberede foredrag og å være opplagt og klar
for neste kursdag viste seg å ikke fungere.
Det ble bare en fortsettelse av nederlagene
jeg hadde forholdt meg til som kontaktlærer
mange år tidligere.
Når, eller rettere sagt hvis, du blir ufør får du
din egen rådgiver hos NAV. En person som
følger deg og som har full oversikt over hvem/
hva/hvorfor. Min rådgiver lyttet når jeg fortal-
te at jeg ikke ville være heime dag ut og dag
inn. Hus, unger, sauer i fjøset. Hunder som Så hvordan skulle jeg og Trollheim løse
"tilfellet Nanna"? Jeg visste hva jeg er god på,
sammen hadde vi funnet ut hva jeg hadde
kapasitet til. Vi hadde funnet retning på
kompassnåla. Vi hadde sortert ut hva som
fungerte og ikke fungerte. Trollheim anerkjen-
te mine kvalifikasjoner og ikke minst mine
begrensninger.
Høsten 2018 dukket det opp en annonse i
Driva. Avisa søkte etter frilansere. Glad i å
skrive, og ikke minst glad i å snakke med folk,
la jeg inn en søknad. Og fordi Trollheim hadde
trygget meg på at jeg er god nok som den jeg
er, våget jeg å informere om at jeg er ufør.
Ikke hvorfor jeg er det, men at jeg er det. Og
at jeg kunne ta oppdrag såfremt dagsformen
tillot det.
I dag arbeider jeg som journalist for Driva.
Jeg hever lønn etter tariff, men staten tar 60
prosent i og med at jeg mottar uførestønad.
Jeg har muligheten til å si nei til oppdrag på
tunge dager, og jeg får gleden av å levere
artikler på gode dager.
Jeg har til gode å møte mennesker som synes
det er kjekt å fortelle at de er uføre. Inklusive
meg selv. Når folk møter folk er det gjengs å
måtte svare på hva man gjør. Med andre ord
hva man har som yrke. De aller fleste av oss
kvier oss for å si at vi er på utsida av arbeids-
livet. Arbeidslivet definerer oss. Det sier noe
om hvem vi er. Og er vi uføre så forteller det
ingenting om hva vi er gode på. Tvert imot,
det sier noe om alt det vi ikke fikser. Det er
ikke så greit å gå med hodet hevet da.
Vi svarer ikke på sånne spørsmål med å si at
"jeg er ufør, men jeg er egentlig god til ... osv."
Kjennskapet/vennskapet/forholdet/ til
Trollheim løftet meg. Jeg KAN noe. Slik vi alle
kan noe. Det ble bare så mye lettere å heve
hodet takket være Trollheim. Og ved hjelp av
dem, også takket være meg selv.
Nanna Ranes
Trollheim Arbeid & Inkludering
Det er ulike grunner til at personer står utenfor arbeidslivet. Det kan være psykiske eller fysiske helseutfordringer, rusproblematikk eller
manglende kompetanse. Likevel vet vi at arbeid i seg selv er helsebringende. Det gir stabilitet, inntekt og fellesskap. Når personer kommer
til Trollheim, er målet vårt å bistå dem på veien mot et yrkesaktivt liv. Vi finner ut hvilke ressurser hver enkelt har, vi gir karriereveiledning
og kunnskap om arbeidslivet, vi etablerer kontakt med potensielle arbeidsgivere og gir mulighet for å prøve ut arbeid under trygge
rammer og tett oppfølging. I årets Vintermagasin forteller Nanna hvordan hun med hjelp av Trollheim fant sin vei tilbake til arbeidslivet.
35